Drivstoffopprøret brer om seg i Europa. Ikke som en hashtag. Ikke som en Facebook-gruppe. Ikke bare som tastaturtøffe. Men som fysisk makt der politiet og byrådet holder avstand og skadebegrenser, ikke hindrer eller fratar noen lappen og levebrødet.
I Irland stopper bønder og transportarbeidere landet. Veier blokkeres, drivstofflagre stenges ned, myndighetene presses til bristepunktet. I Frankrike, Spania og Tyskland gjør de det samme – igjen. Lastebiler på tvers av veier, bønder som ikke flytter seg, kumøkk blir spredt over politi og andre som forsøker seg på å stoppe dem og en stat som tvinges til å forholde seg til realitetene. De ber ikke om tillatelse, de skaper konsekvenser.
Så har du Norge «Dieselbrølet» fikk velfortjent stor medie oppmerksomhet og store ord om å innta Oslo, steget dem inne, digre saftige "trusler" ble formidlet, store planer. Hundrevis – kanskje tusen – kjøretøy skulle inn mot Oslo, bøndene sverget kaos i Oslo-området og vise hva det betyr når grunnmuren i økonomien blir presset til det ytterste. Men så kom virkeligheten, politiet stanset dem noen mil utenfor Oslo, bøndene dukket ikke opp i stort monn. Politiet dirigerte og sorterte. Byrådet – med Venstre i førersetet – gjorde det klart: Her blir det ikke noe kaos, men store bøter og inndragning av førerkortet. Her blir det ikke noe press, her blir det full kontroll et demokratur verdig. Og kontroll ble det. Noen få lastebiler slapp inn hele åtte stk og to traktorer.. "Ja no vart'n Søre og Jensus med pængboka skræmt ja....
De tutet litt foran Stortinget. Så var det over etter 30 minutter som de fikk til rådighet av politiet og Venstre byrådet. Ingen fikk bot, ingen brølte med utestemme, alt gikk pent og lydig for seg, ifølge øvrigheten.
Et brøl – på innestemme Det er vanskelig å ikke legge merke til kontrasten. I Europa trosser bønder og transportarbeidere politiet, dvs politiet ligger unna og skadebegrenser og dokumenterer skadeverk utført av demonstrantene. De våger ikke å vurdere ett sekund å sortere ut en brøkdel av de som har til hensikt å lamme hovedstaden og nekte resten. Det finnes ikke deres mandater å be resten reise hjem. Ingen våger å stoppe franskmenn med vikingblodet vi nordmenn engang var i besittelse av, det tøffe blå blodet som kjennetegnet oss...en gang for ca 1000 år siden.
Det europeiske politiets samfunnsoppdrag er ikke å hindre demonstrasjoner slik norsk politi har i sitt mandat og voldsmonopl som virkemiddel. I Norge samarbeider man med dem. I Europa blokkerer de makta. I Norge parkerer de pent der de får beskjed og reiser hjem når de blir beordret til det, takker pent for ikke ha fått bot eller kjeft.
Vi liker å snakke om vårt blå vikingblod, om at vi stammer fra uregjerlige tøffe menn som ikke lar seg kue, de som brølte høyt og skremmende og forsyner seg med det de vil ha og hugger hue av de som våger å stanse/ nekte deg detdu er kommetfor. Om styrke. Om å stå opp mot overmakta. Men det er noe som ikke stemmer. De vikingene vi leser om, de vi identifiserer oss med, vår stolte kulturarv, Odin og Tor, mjød i litervis, de seilte ikke halve verden rundt for så å spørre pent om de kunne gå i land. De tok plass. De ble antagelig værende der de gikk i land og tok genene med seg. De endret maktbalansen. De tok ikke med seg "tøfler" eller innestemmer, de ble sortert ut, de var avhengige av at alle ombord kunne brøle med utestemme. Det virker som de ble igjen der ute et sted, der de gikk land, de kan ihvertfall umulig ha returnert. Det åpnet for at de lydige, de føydale og de underdanige, tøfflusene måtte ta makta og sørget desverre for at dette blodet ble videreført og døpt nordmenn. For det vi ser nå, er noe annet enn den en gangs å stolte vikingen. Vi ser en kultur der protest er tillatt – så lenge den ikke merkes. Der demonstrasjoner skal være synlige, men ikke virke eller nesten ikke høres. Hørbare, men ikke for høye. Nakne for brodd. Det er ikke et opprør. Det er en lufteventil. Ja de fleste er tøffe i ord, men når det kommer til handling føyer vi oss i overdreven respekt for politiet og byrådet uansett parti det kommer fra.
Samtidig bygger det seg opp også utenfor Europa. I Brasil går lastebilsjåfører i streik, de forteller at de ikke kan tjene penger og taper på hvert oppdrag, de er forbanna. I Bolivia blokkerer transportarbeidere veier og er minst like forbanna. Dette er land som er vant til subsidiert drivstoff, her begynner sprekkene å vise seg. Når staten ikke lenger kan betale for roen, kommer reaksjonen. Og der er den ikke stille, ikke en eneste nnestemme.
Så sitter vi her, på ræva i verdens rikeste demokratur, og lurer på hvorfor ingenting skjer. Bak tastaturet, hjemme hver for oss og ingen for alle, tastaturtøffheten lenge leve. Kanskje er det fordi vi egentlig ikke får lov til noe annet. Kanskje fordi vi hadde planlagt noe med barna akkurat den dagen i den tiden demonstrasjonen skulle være. Men vi skriver gjerne på Facebook at vi gjerne skulle vært der, men litt for langt å reise eller ikke har tid.
Kanskje fordi vi har blitt enige om at protest er greit – så lenge det ikke forstyrrer. Kanskje fordi vi har innrettet oss etter et system der demonstrasjonsfrihet betyr at du får si hva du vil. Bare du gjør det med innestemme, slik nordmenn gjør og har gjort siden den siste viking ikke orket mer og dro til Irland, Frankrike, Spania og kanskje til det søramerikanske komtinentet, der vi fortsatt kan høre det brøler med den klare utestemmen vi en gang var stolte av og øvrigheta fryktet.