Det er noe grunnleggende skjevt når et offentlig utvalg setter opp klare kriterier for hvordan en av vår tids viktigste energidebatter skal vurderes – og så i praksis ignorerer dem. Professor Nøland ved NTNU peker på nettopp dette i sin artikkel: Kjernekraftutvalget sier de skal vurdere energipolitikken gjennom det såkalte energitrilemmaet – pris, energisikkerhet og miljø. Men når konklusjonen først trekkes, er det som om de to siste faktorene er redusert til fotnoter. Igjen står én ting: hva de tror kjernekraft vil koste. Det holder ikke.

For hvis man faktisk tar energisikkerhet på alvor, slik utvalget selv hevder, blir bildet straks mer komplisert. Norge er i dag ekstremt elektrifisert, og vi er samtidig nesten ensidig avhengige av værbasert kraft – først og fremst vann. Det fungerer utmerket i normale år. Men i tørre år? Da er vi prisgitt import. Det er ikke robust energipolitikk. Det er risikostyring på sparebluss.

Nøland peker på det åpenbare: kjernekraft gir stabil, regulerbar produksjon, uavhengig av vær. I tillegg er brenselet både energitett og lagringsbart. Det gir en helt annen forutsigbarhet – særlig i en verden der geopolitikk og energimarkeder blir stadig mer urolige.

Like viktig er forsyningskjedene. Mens sol, vind og batterier i stor grad er dominert av Kina, er uranmarkedet langt mer diversifisert. Det er ikke et trivielt poeng i en tid der strategisk avhengighet igjen er blitt et sikkerhetspolitisk tema.

Så var det miljøet
Her blir avviket mellom teori og praksis nesten enda tydeligere. Utvalget erkjenner selv at kjernekraft har et minimalt arealavtrykk – rundt en halv kvadratkilometer per terawattime. Samtidig vet vi at norsk vindkraft beslaglegger enorme arealer, med betydelig naturinngrep og forsøpling med nano/mikroplastutslipp som konsekvens.
Likevel får ikke dette reell betydning i konklusjonen. Det er nettopp det Nøland advarer mot: at det som ikke enkelt kan måles i kroner og øre, heller ikke får telle. Da sitter man igjen med en analyse som fremstår teknisk ryddig – men politisk hul.

Så langt er Rikssynser’n langt på vei enig i kritikken som Nøland fremfører på utmerket vis.
Men så kommer det avgjørende skillet.
For selv om kjernekraft fremstår som et mer rasjonelt alternativ enn det utvalget legger til grunn, betyr ikke det at det er det beste alternativet for Norge. Vi sitter allerede på svaret – og det renner bokstavelig talt gjennom landet.
Norsk vannkraft er ikke bare ryggraden i energisystemet vårt. Det er et teknologisk fortrinn vi er verdensledende på. Likevel drives mange anlegg fortsatt med komponenter og løsninger som tilhører en annen tid.
Her ligger det et enormt potensial. Å oppgradere eksisterende vannkraftverk – bytte ut gamle skovlhjul med moderne, høyeffektive turbiner – er ikke futuristisk teknologi. Det er hyllevare. Norsk industri kan dette. Infrastruktur, regulering og kompetanse er allerede på plass.
Dette er lavthengende frukt i energipolitikken. Mer produksjon. Mindre naturinngrep. Lavere kostnader.
Det er vanskelig å se hvorfor dette ikke står øverst på prioriteringslisten. Samtidig må det sies tydelig: kjernekraft er ikke gratis. Den vil i norsk sammenheng trolig være dyrere enn kommersiell vannkraft, og dermed bidra til å løfte kostnadsnivået i energimiksen.
Men det virkelig kostnadsdrivende sporet i norsk energidebatt er noe annet.
Det som ofte omtales som «Fornybar Norge», fremstår i praksis mer som «Fordyrbar Norge».
Vindkraft – både på land og til havs – er ikke bare kontroversielt, det er dyrt. I mange tilfeller dyrere enn kjernekraft, særlig når man inkluderer systemkostnader, nettutbygging og subsidier.
I tillegg kommer de miljømessige konsekvensene som altfor ofte tones ned:
Nedbygging av urørt natur
Omfattende anleggsarbeid med sprengning, armering og veiutbygging
Lange transportkjeder fra andre siden av kloden
Produksjon av gigantiske strukturer – opptil 250 meter høye installasjoner
Støybelastning på nivåer rundt 110 dBA
Og ikke minst: utslipp av mikro- og nanoplast fra slitasje på turbinbladene
Summen av dette er ikke bare et naturinngrep. Det er et klimaregnskap som ikke nødvendigvis går i pluss globalt.

Det er her energidebatten i Norge sporer av. Vi diskuterer kjernekraft som om det er det store veivalget, samtidig som vi overser det mest åpenbare: vi har allerede et av verdens beste kraftsystemer – og vi utnytter det ikke fullt ut.
Nøland har rett i én ting: energitrilemmaet må tas på alvor. Men da må vi også tørre å følge det helt ut.

Pris. Sikkerhet. Natur.
Ikke bare det som er lettest å regne på.

-Rikssynser’n-