Dette skulle jo være det ene sikre argumentet: Når det blåser mer, faller prisene. Punktum.
Så skjer det motsatte.
I Midt-Norge har vi nå fått en situasjon som i praksis snur hele fortellingen på hodet. Vindkraften på Fosen leverer for fullt – og prisene går opp, ikke ned, men opp.
Det er ikke bare kontraintuitivt. Det er systemsvikt i praksis.
Et kraftsystem som jobber mot folk flest
Forklaringen vi får er teknisk, nesten til det absurde.
Statnett og – la oss kalle dem det de oppfører seg som, Fordyrbar Norge, peker på flaskehalser i nettet og noe så byråkratisk som «flytbasert markedskobling». En algoritme som optimaliserer strømflyt på tvers av hele Nord-Europa. Oversatt til vanlig norsk:
Systemet er designet for å gi lavest mulig pris totalt sett – ikke der du bor.
Så når det blåser på Fosen, nord for en kritisk flaskehals, skjer følgende:
●Strømmen kan ikke flyte dit behovet er størst
●Systemet tror mer produksjon skal hjelpe
●Resultatet blir feil styring
●Prisene presses opp der folk faktisk bor
Samtidig sitter Nord-Norge med overskudd og betaler for å bli kvitt strømmen.
Det er ikke bare ineffektivt, det er politisk eksplosivt.
Ikke vindkraftens feil? Jo, det er for enkelt
Fordyrbar Norge prøver å avlede:
«Det er ikke vindkraften, det er plasseringen.»
Greit. La oss være ærlige da:
1. Vindkraft sør for flaskehals → lavere pris
2. Vindkraft nord for flaskehals → høyere pris
Så hva lærer vi?
At vi har bygget kraftproduksjon uten å ha kontroll på systemet rundt. Det er ikke et argument for mer vindkraft. Det er et argument for at hele modellen er feilslått.
"Dette handler ikke bare om strømpris" (Rikssynser’n)
For meg er ikke dette først og fremst et teknisk problem. Det er et symptom.
Vindkraften har blitt solgt inn som en slags mirakelløsning. Ren, billig, nødvendig.
Men virkeligheten ser slik ut:
●Naturinngrep som aldri kan reverseres
I●ndustriell nedbygging av urørt landskap
●Mikroplast fra turbinbladene
●Støy og visuell forurensning
●Iskast – en reell sikkerhetsrisiko
●Rekreasjonsområder som forsvinner
Og nå altså:
Ikke engang lavere strømpris i retur.
Fosen – det som virkelig sitter igjen
Det som kanskje sitter tyngst igjen, er Fosen.
Vi sto der. Utenfor Stortinget. Utenfor departementene. Sammen med samene. Fordi dette handlet om noe større:
Rettigheter
Kultur Arv Minioriteter Urfolk
Prinsipper
Vi trodde faktisk det fantes en grense. Så ender det med forhandlinger. Millioner til samene, kompensasjon, det var visst til salgs alt vi kjempet for.
Og vindkraftverkene står.
Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn et politisk mageplask og griskheten lenge leve. Når alt kan prises, da er det ikke mye igjen som er ukrenkelig. Du vil aldri se Rikssynser’n på talerstol, i demonstrasjoner for samenes rettigheter igjen, aldri.
Tillitskrise – og det er fullt fortjent
Ekspertene snakker nå om en mulig tillitskrise til kraftsystemet.
Den er ikke «på vei». Den er her.
Folk ser at:
●Strømmen går feil vei
●Prisene oppfører seg ulogisk
●Forklaringene blir mer kompliserte jo mer det feiler
Og midt i det hele:
Politikere som fortsatt snakker om mer av det samme.
Rikssynser’n konklusjon
Dette er ikke et argument for å justere kursen litt. Det er et argument for å stoppe opp.
Vi er verdensledende på vannkraft. Oppgrader den. Effektiviser den. Bygg på det som faktisk fungerer.
Men å fortsette å plastre landet – hav, vidde og såkalte «grå soner» – med vindturbiner, i et system som åpenbart ikke håndterer det?
Det er ikke energipolitikk.
Det er styringssvikt.