Fagforeninger og ledelse går hånd i hånd og varsler om tap av tusenvis av arbeidsplasser dersom de ikke blir tilført mer kraft, mye mer kraft.

Det er imidlertid ikke mangel på kraft som er hovedproblemet. Det er prisen. Og den prisen bestemmes ikke i Grenland, ikke i Norge – men i et marked vi har koblet oss på gjennom EØS, der strøm prises som en vare på børs i Europa. Det er elefanten i rommet. Og alle vet det. Industrien vet det. Fagforeningene vet det. Politikerne vet det.
Likevel snakker man fortsatt som om løsningen er mer kraft – som om flere vindturbiner på nye fjell skal redde konkurransekraften.
Det er en farlig selvbedrag. For ny kraft i dagens system betyr ikke billig kraft. Det betyr mer kraft inn i samme marked, under samme prissetting. Resultatet? Den følger prisen – ikke senker den. Det er ikke produksjonen som er problemet. Det er systemet.

Så hva gjør industrien? De sitter stille. Samme industri som nå advarer om investeringstørke og høye priser, hadde knapt et pip å komme med da datasenteret til Google fikk etablere seg i nedre Telemark. 20 minutter unna.
Gigantiske kraftsluk, ca 5% av hele Norges produksjon. Døgnkontinuerlig forbruk. Press på nettet. Press på prisene.
Men det var stille.
For ingen tør å være den som sier nei til det som kalles «grønt». Ingen tør å være den som stiller spørsmål ved vindkraft, havvind eller datasentre – for da risikerer man å bli stemplet som bakstreversk. Så man klapper.
Man klapper for vindkraft som gir dyrere kraft enn vannkraft.
Man klapper for havvind som krever subsidier i milliardklassen.
Man klapper for datasentre som ikke skaper industri-arbeidsplasser, men som trekker strøm ut av systemet.
Og så står man der etterpå – og lurer på hvorfor strømmen er dyr. La oss være ærlige. Norge er ikke som land i Europa som Tyskland. Vi kan ikke konkurrere på lønn. Vi kan ikke konkurrere på størrelse. Vi kunne konkurrere på én ting: Billig, stabil vannkraft.
Det var fundamentet. Det var fortrinnet. Det var hele poenget med norsk industri.

Nå har vi frivillig koblet oss til et system der vår billigste ressurs prises som om den var knapp – fordi den er knapp et annet sted.
Og da hjelper det ikke hvor mange vindturbiner vi bygger.
Industrien har rett i problembeskrivelsen. Men de tør ikke fullføre setningen.

For det som må sies høyt er dette:
Så lenge Norge er fullt integrert i det europeiske kraftmarkedet ACER gjennom EØS, vil vi importere ikke bare strøm – men også prisnivå og usikkerhet.
Uansett hvor mye vi bygger.
Det er ikke mangel på kraft som er krisen i Grenland eller andre steder.
Det er mangel på ærlighet.