Det er da man skjønner at systemet har sluttet å tenke.
Det er noe eget med norsk planbyråkrati når det klarer å se på en vanlig dagligvarebutikk på Randaberg, med et sykkelstativ på rundt ti plasser som ifølge Aftenbladet sjelden fylles, og komme fram til at løsningen åpenbart er 481 sykkelparkeringsplasser. Ikke 40. Ikke 80. Ikke et tall noen med kontakt med virkeligheten kunne forsvart med rak rygg. Men 481.

Og nei, dette er ikke bare en lokal idé unnfanget en sen tirsdag i et kommunalt møterom. Dette springer ut av et system der overordnede planer, nullvekstmål og parkeringsnormer presses nedover på konkrete prosjekter til resultatet blir fullstendig komisk.

Ikea-saken på Forus har allerede vist hvor langt dette kan gå: Der ble det juridiske utgangspunktet 1099 sykkelplasser og 183 bilplasser, og Statsforvalteren slo uttrykkelig fast at normen i praksis er knyttet til byggets størrelse, ikke til om det faktisk er sannsynlig at kundene kommer syklende hjem med flatpakkede skap eller ukeshandel.

Det er akkurat her galskapen oppstår. For regelverket later ikke til å spørre det eneste voksne spørsmålet i rommet: Hva er dette bygget, hvor ligger det, og hvordan kommer folk faktisk til å bruke det? Når svaret på en dagligvarebutikk i Randaberg blir et sykkelanlegg i størrelsesorden et mindre kollektivknutepunkt, da har systemet sluttet å være et verktøy og begynt å ligne en tvangstanke.

Det mest fascinerende er at dette alltid pakkes inn i høytidelige ord. Bærekraft. Mobilitet. Nullvekst. Attraktive tettsteder. Alt sammen høres flott ut på konferansehotell med navneskilt og kaffekanne. Men ute i virkeligheten ender det altså med at en matbutikk må forholde seg til sykkelkrav som får vanlige folk til å lure på om noen i det offentlige har sett en familiehandlekurv siden 1998.

Og det er her denne saken blir politisk farlig for dem som tror på denne typen styring. For mange nordmenn er ikke dette et symbol på grønn omstilling. Det er et symbol på et byråkrati som ikke lenger skiller mellom mål og mening. Mellom det å ønske mer sykling og det å kreve parkeringsmengder som åpenbart ikke står i forhold til faktisk etterspørsel.
Så ja, dette er en tolkning av regelverket. Men det er også en avslørende tolkning. Den viser hva som skjer når systemet blir så opptatt av å telle ønsket adferd at det mister evnen til å se virkelig adferd.

Og da melder det neste, helt legitime spørsmålet seg: Hva skjer når Coop Obs-giganten på Vessia i Porsgrunn nedre Telemark skal møte sin egen parkeringsmoral? Der er ikke dagens kommuneplan formulert på samme mekaniske måte som Forus-planen; Porsgrunn skriver at behovet for parkering for næring, handel og tjenesteyting skal vurderes i planlegging og byggesak, ikke automatisk låses til én så rigid norm. Samtidig krever kommunen klimafotavtrykk dokumentert for nyetableringer og utvidelser av større handelsbygg over 500 kvadratmeter. Det betyr at Vessia Coop obs neppe uten videre havner på et Randaberg- eller Ikea-tall, men det betyr også at denne diskusjonen bare så vidt har begynt.

For når regelverk først begynner å produsere tall som 481 og 1099 i saker som handler om vanlige butikker, da er det ikke lenger bare et planfaglig spørsmål.
Da er det et spørsmål om staten og planmyndighetene fortsatt forstår landet de styrer.