Regjeringen advarer kraftig mot at avgiftskutt på noen få milliarder vil gi økt rente og inflasjon. Samtidig har statens egne utgifter est ut med over 300 milliarder kroner i reell verdi på fem år. Er det økonomisk tyngdekraft eller politisk retorikk som styrer hva som er «uansvarlig»?

Illustrasjon/Riksnytt

«Hvis vi bruker for mye penger over offentlige budsjetter på en uansvarlig måte, kan det bidra til inflasjon og økt rente,» uttalte statsminister Jonas Gahr Støre nylig.

Konteksten var et potensielt avgiftskutt på drøyt seks milliarder kroner. Advarselen er gjenkjennelig. Gjennom dyrtiden har regjeringen, støttet av partier som SV, Rødt og MDG, konsekvent stemplet opposisjonens forslag til skatte- og avgiftslettelser som et direkte angrep på folks boliglånsrenter.

Men et dykk ned i regjeringens egne budsjettdokumenter avslører et slående paradoks i norsk politikk: Størrelsen på den statlige lommeboken. En kontrast som nylig ble løftet frem i offentligheten av Are Søberg, bedre kjent som Sløseriombudsmannen.

Kostnadseksplosjonen

Tallene taler for seg selv, og som Søberg poengterte, er det verdt å se på den historiske utviklingen. I det salderte budsjettet for 2021 lå åstatens totale utgifter på 1538,7 milliarder kroner. I «Gul bok» for 2026 har dette tallet vokst til svimlende 2200,6 milliarder kroner.

Selv når vi korrigerer for den kraftige prisveksten (SSB viser en prisvekst på knappe 23 prosent fra januar 2021 til januar 2026), sitter vi igjen med en reell utgiftsøkning på over 300 milliarder kroner. I 2026-kroner tilsvarte 2021-budsjettet om lag 1888 milliarder.

Dette betyr at staten i dag bruker over 300 milliarder mer enn for fem år siden, justert for inflasjon. Denne historiske ekspansjonen av statens fotavtrykk i økonomien selges inn som «ansvarlig styring». Avgiftskuttet på seks milliarder – som utgjør fattige 0,27 prosent av statsbudsjettet – fremstilles derimot som dråpen som får inflasjonsbegeret til å renne over.

De «uansvarlige» kuttene

Dette er ikke et isolert tilfelle. Ser vi på den politiske debatten de siste årene, har en rekke kuttforslag fått det samme stempelet:

  • Drivstoffavgiftene: Krav fra opposisjonen om å senke avgiftene på bensin og diesel for å hjelpe næringsliv og privatpersoner i distriktene, har jevnlig blitt avvist med at det vil presse opp renten.
  • Inntektsskatt for "vanlige folk": Når opposisjonen (som Høyre og FrP) har foreslått kutt i inntektsskatten på 10-15 milliarder i sine alternative budsjetter, har finansministeren ofte rykket ut og advart om at dette vil gi folk dårligere råd fordi Norges Bank da må sette opp renten.
  • Formuesskatten: Kutt i næringsbeskatningen for å hindre kapitalflukt avvises ikke bare av fordelingshensyn, men fordi høyresidens skattekutt generelt betegnes som ufinansierte og inflasjonsdrivende.

Mønsteret er tydelig: Når pengene forblir i borgernes eller bedriftenes lommer, klassifiseres det som farlig for økonomien. Når staten krever inn de samme pengene og bruker dem over offentlige budsjetter, nøytraliseres tilsynelatende den inflasjonsdrivende effekten.

Det makroøkonomiske blindsporet

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv skurrer denne logikken. Når staten bruker penger (for eksempel på store byggeprosjekter, økt byråkrati eller velferdsytelser), pumpes pengene direkte ut i økonomien og skaper etterspørsel etter varer og arbeidskraft.

Når man derimot kutter skatter og avgifter, vil en betydelig andel av pengene ofte bli spart av forbrukerne og bedriftene, noe som gjør dem mindre inflasjonsdrivende krone for krone enn direkte statlig forbruk.

Spørsmålet er ikke om seks milliarder kroner påvirker økonomien, men om det er mangel på inndekning som er det reelle problemet. I et budsjett på 2200 milliarder kroner er handlingsrommet enormt. Å finansiere et kutt på seks milliarder krever kun en omprioritering på under tre promille av statens utgifter. Man kunne enkelt funnet inndekning uten å hente en eneste krone ekstra fra Oljefondet.

At dette fremstilles som en trussel mot verdensøkonomien eller norske renter, handler derfor mindre om makroøkonomiske realiteter, og mer om en grunnleggende politisk uvilje mot å slanke statens egne utgifter. Det er tryggere å rope ulv om opposisjonens kutt, enn å forsvare hvorfor staten selv trenger 300 milliarder ekstra.

Kilder og tallgrunnlag for analysen: