Norge vil gjennom sann tids klima og miljøpolitikk bidra til en stadig usunnere moder jord.
Den voldsomme trangen til å opprettholde transport av mat, materialer og produkter gjennom lange kjeder er egentlig temmelig bisarr.
I sum kan man si at dette bidrar til å bygge et samfunn der alt ligger lenger unna enn før.
Elektrifiseringskampanjene er med andre ord ikke økologisk håpefull, men grønnvasking av det underliggende problemet.
Problemet som lett kan oppsummeres på en måte der vi trekker oss vekk fra et kortreist liv og beveger oss inn i et langreist samfunn.
De siste 60 årene har vi nærmest tjuedoblet forbruk av distanser.
Vi flytter mer folk, mer varer, mer mat, mer informasjon – og det krever selvfølgelig energi.
En vanlig norsk middag kan til eksempel ha reist 10 000–30 000 km.
Vi mesker oss voldsomt av naturen og mener altså at vi kan elektrifisere oss ut av forbrukerboblen.
Det er veldig synd.
Og verre skal det bli.
Samfunnet som nå ligger der fremme i horisonten er hyperdigitalt.
Det er den skjulte trusselen fordi de digitale forbruksdistanene eksploderer.
Selv når vi mennesker er i ro, flytter data seg.
Vi snakker om strømming, skylagring og en eksplosiv vekst i videomøter.
Datatrafikken øker så til de grader.
Dette er altså ikke bare lenger snakk om fysisk distanse, men energi brukt på å flytte informasjon.
I hele denne delen av klima og miljøpolitikken svikter også miljøpartiene fundamentalt.
De svikter ikke litt, men grovt.
De svikter fordi de ser imot grønne lunger i bykjernene, samtidig som naturen rundt raderes bort.
Tilliten min til dagens klima og miljøpolitikk er ikke bare tynnslitt.
Den er omtrent helt fraværende.
Rett og slett fordi kjernen i problematikken aldri røres.
Vi har som samfunn fått økonomisk berøringsangst.
Vi brenner altså ikke bare olje – vi brenner avstand.
Ha en riktig god mandagskveld.