Har du noen gang lurt på hvor den norske rikdommen holder til.

Altså – hvordan et folkefattig land med så vanvittige inntekter evner å utvikle fattigdomssymptomer og enorm ulikhet.

Det skal jeg forklare deg.

I stort handler det om hvordan vi intern fakturerer oss selv med fellesskapsressurser vi har gjort om til salgsvare.

Noe er sannsynligvis lovlig, noe i gråsonen og noe av betalingsflyten ligger nok godt over i korrupte handlinger og dermed lovbrudd.

Til de av dere som husker tiden før 1990.

Altså – før vi ble landet som «ble for rikt».

Tiden da fellesskap var fellesskap, privat var privat og offentligheten var den beskyttende makt og balansen mellom aksene.

Dagens eksempel er av det marine elementet.

I dag kan vi altså prise marine viltlevende ressurser til 40–60 millioner kroner per kvotefaktor (avhengig av lengdegruppe og år).

Altså råstoffer som enda svømmer fritt i havet.

Vi kan altså kjøpe og selge dispensjoner fra det forbud til å kunne drive fiske som alle andre har.

Ikke nok med det.

Vi kan til og med låne penger til å kjøpe de viltlevende ressursene og dermed finansiere en aldeles objektiv internfaktura.

Et kort anslag vil være at norske banker i dag finansierer 60 – 80% av alt kvotekjøp til en samlet verdi av mellom 25 – 45 milliarder norske kroner.

Verdier som før var allmuefellesskap har altså noen bestemt kan pris settes og selges.

Geografisk hevd og liv laga har ikke bare fratatt folk med kysten rett til levebrød, men samtidig røsket vekk titalls milliarder kroner fra det samlete fellesskapet.

Dette mine venner er etter mitt syn ikke lov.

Det er ikke lov å selge folkets eiendom og deretter intern fakturere det samme folket.

Det er hinsides prekorrupsjon og har ingenting i en rettsstat å gjøre.

Hvordan bankene har fått lov å benytte banksikkerhetsbestemmelsene til å ta pant i gamle fartøy uten særlig nedskrivings verdi blir en annen sak og en fortelling i seg selv.

Så, Har du noen gang lurt på hvor den norske rikdommen holder til.

Altså – hvordan et folkefattig land med så vanvittige inntekter evner å utvikle fattigdomssymptomer og enorm ulikhet.

I stort handler det altså om hvordan vi intern fakturerer oss selv med fellesskapsressurser våre egne styresmakter har gjort om til salgsvare.

Pass snålt, men radbrekkende sant.

Ha en riktig god langhelt fra et Porsanger i et aldeles nydelig vårvær.