Når et land med alt begynner å miste fotfestet

Antitesen til Norge er Sveits, et land uten olje, uten fiskeressurser, uten hav. Helt blottet for de naturgitte fortrinnene vi i Norge tar for gitt. Likevel fremstår de som en av verdens mest solide økonomier. Og det er nettopp ordet solid som er nøkkelen. For hva betyr egentlig soliditet?

Det betyr ikke flaks. Det betyr ikke tilfeldigheter. Det betyr ikke midlertidig rikdom. Soliditet er resultatet av disiplin over tid. Av riktige prioriteringer. Av struktur.

Sveits har ført en politikk hvor folk får beholde mer av det de tjener. Lavere skatter og avgifter gir ikke bare høyere kjøpekraft – det gir også robusthet. Det gir en økonomi som tåler høyere renter fordi grunnlaget er sunt. Det gir tillit. Og tillit er det mest verdifulle et land kan ha.

Det er denne tilliten som har gjort den sveitsiske francen sterk. Ikke ved politisk vedtak, men fordi kapital søker seg dit den behandles godt. En sterk valuta gir lav importert inflasjon. Den gir forutsigbarhet. Den gir stabilitet. Samtidig konkurrerer Sveits ikke på kvantitet, men på kvalitet. De selger ikke billigst – de selger best.

Og så skjer det paradoksale: De blir så godt styrt at presset på valutaen blir for stort. Swiss National Bank må holde rentene kunstig lave for å dempe styrken i valutaen. (stikk motsatt av NOK) Femårsrenter rundt 0,35–0,45 prosent. Tiårsrenter rundt 0,60–0,70. Fastrentelån ned mot 1,5–2 prosent så sent som i 2025. Med andre ord: lav inflasjon, lav rente, sterk valuta – uten naturressurser. Det går altså så bra i Sveits at man må holde renta lav! Nei har du hørt, hvordan er det mulig???

Det Sveits har, er det Norge mangler: disiplin og struktur.

Så vender vi blikket hjem, vi har alt. Likevel får vi det ikke til.

Vi har bygget en økonomi hvor kostnadsnivået stadig øker, hvor staten tar mer, hvor konkurransekraften svekkes, og hvor valutaen faller. Når konsekvensene kommer i form av inflasjon, svarer vi med høyere renter – som om problemet var at folk brukte for mye penger. Men det er ikke det som er problemet.

Inflasjonen i Norge er i stor grad drevet av kostnader – strøm, drivstoff, import. Ting vi ikke kan velge bort. Ting vi må betale uansett. Å møte dette med rentehevinger er som å behandle feber uten å bry seg om infeksjonen. Symptomet dempes kanskje litt, men sykdommen består – og kroppen svekkes.

Resultatet er at vi beveger oss inn i det mest krevende økonomiske landskapet av alle: høy inflasjon kombinert med høy rente og lav vekst. STAGFLASJON!

Det er resultatet av en utvikling som har fått gå for lenge.
Det handler ikke om enkeltvedtak. Det handler om struktur. Om retning. Om evne til å forstå hva som faktisk skaper en robust økonomi.

Og her må vi i INP - Industri- og næringspartiet tørre å si det som det er: Dette handler ikke om ond vilje, det handler om inkompetanse.

Begrepet kakistokrati – styre av de dårligst kvalifiserte – kan høres brutalt ut, men det beskriver en følelse mange nå sitter med. Når systemer over tid produserer svake resultater, er det ikke lenger uflaks. Det er et tegn på at de som styrer, ikke forstår det de styrer.

"Når alle tenker likt, tenker ingen særlig mye," skrev Walter Lippmann, og Henrik Ibsen formulerte det enda skarpere: Et parti kan bli en kjøttkvern som maler alle hodene sammen til en grøt.

Norge står nå i en alvorlig situasjon, ikke fordi vi mangler ressurser, men fordi vi har forvaltet dem dårlig.

Og det som gjør dette ekstra krevende, er at jo lenger vi lar det skure, desto mer smertefull blir korrigeringen. Dette kommer til å gjøre vondt. Ikke litt. Men mye.

Valgene som er tatt de siste årene har ikke brakt oss i riktig retning. Tvert imot. Vi har fått en politisk klasse som i stor grad er opptatt av utenrikspolitikk, symboldebatter og overflate – mens de underliggende, strukturelle problemene forblir uløst.

Derfor holder det ikke lenger å justere litt her og der, det holder ikke å peke på symptomer. Vi må tørre å gjøre noe annet, lytte til nye stemmer. Ta nye grep, gjøre modige valg.

For Norge er ikke ødelagt, men kursen er feil. Om vi ikke korrigerer den kraftig nå, vil prisen vi må betale senere bli langt høyere enn den vi står overfor i dag.

Derfor bruker jeg min tid på INP.

Fordi de etablerte partiene i for stor grad er en del av problemet de selv har skapt, og fordi Norge nå trenger noe helt annet:

Realitetsorientering.
Struktur.
Og kompetanse.