I vår serie om rare yrker tar vi et dypdykk i norgeshistoriens kanskje mest uheldige stillingsinstruks. Et av de mest spesielle – og dystreste – yrkene var nemlig rakker, like ofte omtalt som nattmann. Hvis du synes noen av oppgavene på jobben er kjipe, vil nattmannens arbeidsdag garantert gi deg et helt nytt perspektiv.

Å fjerne døde dyr var blant nattmannens oppgaver. Avfallet ble fjernet fra byen og dumpet, f.eks. i fjorden eller en innsjø.

Rakkeren, eller nattmannen, hadde ansvaret for absolutt alt bysamfunnet syntes var for ekkelt, stinkende eller nedverdigende til å håndtere selv. Hovedoppgaven var rett og slett byens renovasjon. Det betød tømming av hundrevis av utedoer og frakting av latrineavfall ut av byen. Siden dette mildt sagt var sjenerende for innbyggerne (og luktesansen deres), måtte arbeidet pent gjøres i nattens mulm og mørke – derav tittelen «nattmann».

Som om ikke det var nok, besto rakkerens hverdag også av å fjerne selvdøde dyr fra gatene og fange løshunder. Og på toppen av kransekaka? Å være den lokale bøddelens faste ryddegutt. Etter en henrettelse var det nattmannen som måtte vaske torget, partere liket dersom dommen krevde det, og sørge for en rolig begravelse på uinnvigd jord.

1700-tallets ekstreme sosiale distansering

Det som gjør dette til et av historiens mest rare yrker, er den totale sosiale utfrysingen som fulgte med. Å jobbe som rakker og nattmann ble nemlig ansett som «uærlig» arbeid. Det betød ikke at de stjal eller svindlet noen, men at selve jobben gjorde dem moralsk og sosialt «smittsomme».

Ifølge Store norske leksikon levde nattmannen helt på siden av det etablerte samfunnet. Vanlige borgere nektet plent å drikke av samme beger som dem, og håndverkere ville ofte heller kaste verktøyet sitt på bålet enn å bruke det igjen hvis en nattmann hadde lånt det. Det var rett og slett 1700-tallets ultimate, kollektive «ghosting».

Denne systematiske utfrysingen førte til at nattmenn og deres familier ble tvunget til å bosette seg i egne, isolerte strøk i utkanten av byen, noe som også underbygges av historiske kilder hos Lokalhistoriewiki. Det var med andre ord en tid hvor det å bygge nettverk var fysisk umulig for en rakker.

Reddet av kloakksystemet

Yrket eksisterte i norske byer fra 1600-tallet og frem til slutten av 1800-tallet. Da byene endelig begynte å få på plass underjordiske kloakksystemer og kommunal renovasjon, slapp nattmannen til slutt unna de verste nattevaktene. I dag står historien om rakkeren igjen som en fascinerende, litt makaber påminnelse om at moderne rørleggerarbeid er noe vi alle bør være svært takknemlige for.