I vår serie om rare yrker har vi kommet til en jobb som var helt nødvendig i en tid da begrepet «kirkero» hadde en litt annen betydning enn i dag. Møt hundepiskeren – personen som hadde ansvaret for å holde orden på de firbeinte kirkegjengerne.
Hva gjorde en hundepisker?
På 1600- og 1700-tallet var det ikke uvanlig at folk tok med seg hundene sine til gudstjeneste. Dette kunne raskt føre til kaos. Hunder begynte å slåss, bjeffe, jage hverandre mellom benkeradene, eller de snek seg rundt alteret på jakt etter matrester. For å sikre at presten fikk ro til å holde prekenen og at menigheten fikk med seg Guds ord, ansatte mange kirker en egen hundepisker.
Hundepiskerens hovedoppgave var rett og slett å holde hundene i sjakk. Utstyrt med en lang pisk eller en kjepp, gikk han rundt i kirkerommet under gudstjenesten. Jobben besto i å jage ut løshunder som forvillet seg inn, og å daske til eller kaste ut hunder som lagde bråk eller slåsskamp inne i kirken. Det var en jobb som krevde både autoritet og et våkent blikk.
Mer enn bare hundepass
Selv om tittelen tilsier at jobben kun handlet om hunder, hadde hundepiskeren ofte flere oppgaver knyttet til ro og orden i kirken. Ifølge Wikipedia kunne stillingen også innebære å vekke kirkegjengere som sovnet under lange prekener. Dette ble gjerne gjort med et lett kakk i hodet med den samme kjeppen som ble brukt på hundene.
I noen tilfeller hadde hundepiskeren også ansvar for å jage ut andre uønskede dyr, eller å holde styr på urolige barn og ungdommer på galleriet. Det var med andre ord en tidlig form for ordensvakt i Guds hus.
Slutten på hundepiskerens tid
Yrket som hundepisker forsvant gradvis utover 1800-tallet. Etter hvert som samfunnsnormene endret seg, ble det mindre og mindre vanlig – og til slutt forbudt – å ta med seg dyr inn i kirken. Behovet for en egen person til å svinge pisken forsvant dermed, og oppgaven med å opprettholde ro og orden ble overtatt av kirketjeneren eller klokkeren. I dag står yrket igjen som et fornøyelig eksempel på hvordan hverdagslivet – og kirkelivet – har endret seg gjennom historien.