Rikssynser’n:
Vi gjorde Amerika stort. Ikke alene, men sammen. Europa, Asia og ikke minst Afrika. Vi la blod, svette, ideer og mennesker i grunnmuren til det som ble USA.
Amerika oppsto ikke i et vakuum. Det ble til fordi millioner utvandret fra et Europa der konger, adel, eliten og ikke minst religionsforfølgelse hadde gjort makt urokkelig og livet trangt. Religionsfrihet var ikke en kuriositet, den var selve nøkkelen. Forstår du hvorfor folk måtte slippe religionens jerngrep, forstår du også hvorfor USA ble til.
Vi dro i flokk. Vi seilte over havet og forlot det lille vi hadde, det vi ikke eide, familie, jord og utrygghet for å bygge et samfunn uten kongehus, uten adelskap, uten familie elite, griske landeiere, husmenn og uten en gudestat som dikterte hverdagen. Vi ville til mulighetens land der alle teller like mye, der det å jobbe for det du ville oppnå blir verdsatt. Et land der frihet og demokrati skulle råde.
Og vi ble så stolte. Så stolte at vi satte USA på pidestall og gjorde landet til verdenspoliti. Til dommer over rett og galt, langt utenfor egne grenser.
Vi knyttet oss tett til Onkel Sam. Handelsavtaler, sikkerhet, kriger. Vi la nesten alle eggene våre i storebrors kurv. Vi opprettet FN i USA, et mer passende vertsnasjon visste vi ikke om.
Og vi har stått skulder ved skulder, også når USA har tatt feil. For det er det brødre gjør. Man støtter hverandre. Man dekker ryggen, selv når det gnager i magen. Er det ikke på tide å sette guttungen på plass når han er blitt litt vel høy på seg selv?
Derfor er det ikke respektløst å si ifra nå. Tvert imot.
Ja, det amerikanske folk har stemt. Det skal respekteres. Men respekt betyr ikke taushet. Respekt betyr også å si stopp. Hold an. Dette ble galt. Det er akkurat det jeg hadde forventet av en bror dersom jeg – i hans øyne – hadde valgt helt feil partner.
Å tie er ikke lojalitet. Det er unnfallenhet. Verden har alltid ment noe om hvem som leder andre land. USA har ment noe, ofte med bomber og tanks når de har vurdert andres valg som feil.
Hvorfor skulle USA være fritatt fra samme kritiske blikk? Hvorfor er det plutselig hellig når demokratiet i USA velger en leder som undergraver institusjoner, allianser og verdier de selv har bedt oss forsvare i generasjoner?
Vi har rett og plikt til å bry oss. For vi har nå engang valgt USA som garantist for den frie verden. Vi har bundet vår egen sikkerhet, vår økonomi og vår utenrikspolitikk til amerikansk dømmekraft.
Når USA nå biter hånden som har født dem, når de vender ryggen til sine egne fødselshjelpere og vil stå alene, da må vi både protestere og forberede oss på å slippe taket.
Det er som å sette barnet du elsker fri. Det gjør vondt. Det er risikabelt. Men noen ganger er det nødvendig. Å fortsette som før, late som ingenting, er farligere.
Det amerikanske folk har valgt en leder som fremstår som autoritær, lite sympatisk og direkte frastøtende i væremåte. En klovn med despotiske trekk. Det må sies høyt. Samtidig må vi respektere valget og sette våre egne grenser for denne bortskjemte elitebabyen av en president, klare grenser.
Europa og resten av verden må nå tenke selv. Stå mer på egne bein. Bygge egen styrke, egen sikkerhet, egne verdier uten å måtte be om amerikansk godkjenning. For dersom USA virkelig vil klare seg alene, da er det på tide at vi også lærer å klare oss uten dem.
Vi gjorde Amerika stort. Derfor har vi også rett til å si: Dette er ikke det landet vi hjalp dere å bli.
Hilsen Rikssynser’n