STEINKJER (Riksnytt.no) – Transport- og anleggs-Norge står på randen av kollaps. Over hele landet tvinges lastebileiere og entreprenører i kne av ekstreme utgifter. Samtidig preges maktens korridorer i Oslo av handlingslammelse og politiske skandaler, noe som forsterker inntrykket av en stat som har mistet all kontakt med det norske folk.
Med drivstoffpriser som den siste tiden har ligget faretruende nær 30 kroner literen som følge av internasjonal uro, er marginene for de som holder Norge i gang ikke bare presset – de er i ferd med å bli utradert.
Næringer i knestående
Situasjonen er desperat for norske transportører og maskinentreprenører. Fra Trøndelag til Agder meldes det om lastebiler som står stille. En trøndersk lastebileier, som valgte å parkere i protest, oppsummerte krisen med en setning som nå gir gjenklang over hele landet til Trønder-Avisa nylig:
– Jeg står meg heller konkurs, enn å kjøre meg konkurs.
Krisa stopper imidlertid ikke på landeveien. Inne på bygge- og anleggsplassene er situasjonen like mørk. For aktører som er avhengige av tunge maskiner, er prisøkningen fatal. En lokal entreprenør uttalte nylig til samme avis at de ekstreme dieselprisene påfører bedriften en ekstraregning på svimlende 250.000 kroner – hver eneste måned. For mange mindre og mellomstore aktører er slike summer kroken på døra. Maskinene krever sitt, og når utgiftene skyter i været, smuldrer livsgrunnlaget til verdiskapende bedrifter bort foran øynene på dem.
Dette er ikke næringer som ber om høyere profitt, det er arbeidsfolk som kjemper for å overleve hverdagen.
Frakoblet regjering og styrt av eliten
Mens kritisk infrastruktur og anleggsbransjen blør ut, oppleves fraværet av tiltak fra regjeringen som et massivt svik. Reaksjonen fra statlig hold har vært preget av utredninger og trege prosesser – en enveiskjørt kriseforståelse som av mange oppleves som direkte tonedøv.
Kritikken mot myndighetenes manglende evne og vilje til å redde norske arbeidsplasser blir ytterligere forsterket av den siste tidens rystelser i den politiske eliten. Korrupsjonssiktelsen mot tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, har for mange sementert mistanken om et todelt samfunn. At en av landets mest profilerte historiske maktmenn etterforskes av Økokrim for grov korrupsjon knyttet til Epstein-filene, samtidig som vanlige bedrifter overlates til seg selv i en beinhard økonomisk virkelighet, tegner et urovekkende bilde. Det forsterker inntrykket av en maktelite som er mer opptatt av sine egne, og som opererer etter et helt annet regelverk enn det de pålegger befolkningen.
Et styresett for sløsing?
Det virker som om det norske styresettet kun prioriterer statlige inntekter og bunnløs sløsing på egne prestisjeprosjekter. Mens lastebileiere og entreprenører må snu på krona for å dekke ekstraregninger på hundretusenvis av kroner, har kostnadsrammen for det nye Regjeringskvartalet eskalert til over 50 milliarder kroner. Legger man til skandalene rundt Follobanen og Fornebubanen – der budsjettoverskridelsene til sammen telles i flere titalls milliarder – blir kontrasten til næringslivets desperate rop om hjelp skrikende.
Det er umulig å forklare en hardtarbeidende maskinfører at statskassen er for slunken til å sikre levelige vilkår for næringslivet, når de samme politikerne rutinemessig aksepterer budsjettsmeller på milliarder i egne signalbygg.
Næringene advarer nå mot de enorme ringvirkningene. Dersom konkursbølgen treffer for fullt, vil det ikke bare ramme sjåførene og entreprenørene. Det vil ramme hele samfunnet gjennom redusert vareutvalg, full stopp i bolig- og veiutbygging, og økte priser på alt. For mange reiser dette et ubehagelig og fundamentalt spørsmål: Har Norge blitt et land der vanlige folk og eliten er fullstendig skilt fra hverandre?