Nå er det vanlige folk sin tur.
Norge har gjennom de siste 30 årene utviklet helt nye samfunnsjikt.
Vi kan dele dem i fem, der det fra før var tre.
De tre utgåtte fra den sosiale stigen er arbeiderklassen, middelklassen og de rike.
I dag finner vi igjen tilbake til de fattige eller de relativ fattige, lavere mellomklasse, mellomklasse, de rike og de søkkrike (adel og trell).
Dreiningen i samfunnet skyldes en totalt uansvarlig politisk økonomisk styring, der nyrikdommen som fulgte med oljepengene er benyttet til kapitalflyt og lønnsmessig fråtseri i de to øverste klassene og lønnsoppgjør i prosent for de tre gjenværende.
Det betyr at mellomklassen som har en inntekt mellom syv hundre tusen og en million klarer seg relativt bra i dyrtiden fordi lønnsoppgjørsprosentene har bikket i dette sjiktets favør, mens de to gjenværende klassene blir kolossale prosent tapere.
De blir rett og slett frarøvet kjøpekraften fordi makrotallene i konsumprisindeksen eller kjøpekraften inneholder samtlige samfunnsjikt og dermed bukker lavtlønnsfamiliene under.
Fellesskapsøkonomien spises rett og slett opp av 3/5 dels samfunnet.
Egentlig er jeg ganske forbannet av å måtte skrive disse ordene.
De burde komme fra Finansminister Stoltenberg og ikke en sofaredaktør fra Porsanger.
Samfunnet vårt har et stort sykdomstegn nå. To millioner nordmenn stanger hodet i veggene. Det er ikke bra for noen.
Over fem hundre tusen nordmenn lever under fattigdomsgrensa.
Det vil si at 10 prosent av norske husholdninger hver dag må prioritere mellom mat, varme og andre helt basale behov.
Nye 25 prosent står i sann tid i fare for å komme i samme kategori og dermed vil 1 av 3 norske husholdninger slite med betalingsevnen.
Et søkkrikt folkefattig land kolliderer voldsomt med de store internasjonale økonomistrukturene.
Fattigdommen blir dermed paradoksalt nok et direkte resultat av den norske rikdommen.
Det er helt åpen informasjon verken storting eller regjering er villig til å sette fram i debatt.
Pris og lønnsveksten har fulgt en modell der gapet mellom de som fra før hadde god råd og de som fra før hadde lite er blitt voldsomt.
Dermed oppstår derfor relativ fattigdom i et av verdens rikeste land.
Skyhøye energi, mat og bensinpriser rammer dermed ikke folk som har god økonomi.
De rammer mennesker som allerede lever økonomisk anstrengt fra måned til måned og fra dag til dag.
Fra før har dette rammet enslige pensjonister, enslige uføre og unge mennesker i etableringsfasen med små barn.
Nå rammer statens uhorvelige pengeverdi også hverdagsfamilier som før har klart seg godt.
Det rammer altså direkte og brutalt en verdig alderdom, et verdig liv for de som er blitt syke, småbarnsfamilier og nå også hverdagsmennesket.
Det utvikles sånn sett et stadig større parallell samfunn, avmakt og sinne fordi rikdommen brukes til å avle mer fattigdom.
Det er altså resultatet av snart 30 år med markedsøkonomisk tilpasning av norsk poltikk.
Det er en særdeles uklok politisk retning der man vender ørene bort fra de som har lite og bruker begge ørene på å lytte til økonomisk makt og tilhørende lobbyisme.
Man har ikke behov for flere utredninger om lave fødselsrater, ensomme eldre og usynlige enslige uføre.
Det er bare skuebrød. – Svaret ligger jo koll åpent og fremme i dagen.
Alt for mange har altfor mye og tar alt for mye plass.
Det er disse skjevheten som må snues på. Man må i mange år fremover kutte hardt i lønnsvekstene på toppene og sørge for at den relative fattigdommen bedrer seg.
Årets lønnsoppgjør har rett og slett ikke råd til å la være.
Det er tross alt snakk om 1/3 del av samfunnet vårt.
Ha en riktig fin tirsdag fra et Porsanger i tøv vær.