Siden 1978 har sykelønnsordningen vært en bærebjelke i norsk arbeidsliv. Den ble ikke innført for å disiplinere sykefraværet. Den ble ikke konstruert som et virkemiddel for å presse ned statistikken. Den ble etablert som en velferdsreform – en sosial utjevning mellom funksjonærer og arbeidere.

Før 1978 var forskjellene reelle. Funksjonæren kunne ta med seg papirene hjem. “Småsjuk”, forkjølet eller med feber – telefonen sto klar, lønna løp, arbeidet kunne delvis gjøres fra stua. Arbeideren på smelteverket, verftet eller verkstedet hadde ikke den luksusen. Fysisk arbeid lar seg ikke utføre fra kjøkkenbordet. Ble du syk, ble du trukket. Sykelønnsordningen rettet opp denne ulikheten. Den sa: Sykdom skal ikke straffe lønnsmottakere økonomisk. Punktum.

Hver gang høyresiden løfter sykelønnsordningen som et problem, presenteres det som et spørsmål om “insentiver”. Om at folk må “motiveres” til å gå på jobb. Som om nordmenn flest velger influensa strategisk.
Det er en konservativ refleks – en tanke om at økonomisk press skaper moral. Men ingen blir friskere av å miste lønn. Ingen har noen gang kommet raskere tilbake i arbeid fordi tre dager uten lønn gjorde hverdagen vanskeligere.

Det vi risikerer, er det motsatte, flere på jobb med feber, flere smittekjeder, flere langtidsfravær.

Arbeidsmiljøloven – en glemt forutsetning
Arbeidsmiljøloven § 4-1 slår fast at arbeidsmiljøet skal være helsefremmende og gi full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Det er en sterk formulering. Den forplikter.
Spørsmålet er om vi i praksis beveger oss bort fra den ambisjonen.

De siste tre/ fire tiårene har vi sett:
Mer måling og rapportering
Mindre individuell tilpasning
Standardiserte HR-systemer uten rom for skjønn eller tilrettelegging.
Økt byråkrati under fanen “New Public Management”

Private konsern er ikke bedre enn det offentlige her. Amerikansk HR-tenkning – compliance, standariseting, regiditet, mer digital sporbarhet for å måle deg/ hva du leverer, KPI-er rir begge sektorer. Resultatet er ofte et arbeidsliv der den viktigste prestasjonen er å dokumentere at du har jobbet, ikke hva du faktisk har skapt.
Det sliter.

Psykisk belastning – den stille driveren
Mye av sykefraværet i dag handler ikke om brukket bein. Det handler om psykisk belastning. Tidsklemma. Økonomisk press. To jobber for å få endene til å møtes. Seniorer og småbarnsforeldre som ikke får fleksibilitet. Småbarnsforeldre som møter rigide arbeidstidsordninger.

Sosiale tiltak som bedriftsidrett, samlinger og trivselstiltak er kuttet som “ikke-kjernevirksomhet”. Færre gleder seg til å gå på jobb. Flere går fordi de må, betalingen betyr mer enn faglig utvikling. Vi blir ikke friskere av det.


Hva om vi snur spørsmålet?
I stedet for å diskutere hvor mye den syke skal tape, bør vi stille et annet spørsmål;
Hva kan arbeidsgiver gjøre for at ansatte holder seg friske?
Mer fleksible arbeidstidsordninger
Tilrettelegging for seniorer 60+ og småbarnsforeldre
Reell medbestemmelse
Styrket HMS-arbeid
Investering i sosialt arbeidsmiljø
Mindre rapporteringspress

Dette er ikke noe bare arbeidsgiver kan gjøre alene, her må myndighetene minst like mye på banen. Det er dette trepartssamarbeidet egentlig handler om: Fordeling av ansvar mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstaker.

Å kutte i sykelønn er en enkel budsjettmessig øvelse. Å bygge et helsefremmende arbeidsliv er vanskeligere – men langt mer fremtidsrettet.

Skal vi tenke enda nyttigere?
Flere land diskuterer sekstimersdag. Økt fleksibilitet. Mer livsfaseorientert arbeidsliv. Ikke fordi folk er late – men fordi produktivitet og helse henger sammen.

Vi står ved et veiskille. Enten går vi tilbake til en tid der kontorfolk og “gutta på gølvet” igjen behandles ulikt. Eller vi forstår hvorfor sykelønnsordningen ble innført i 1978: Som en likhetsreform.
Nordmenn blir ikke friskere av å bli trukket i lønn. Men vi kan bli friskere av et arbeidsliv som faktisk følger lovens intensjon: at arbeidet skal være helsefremmende.

Rikssynser’n mener det er på tide å rette søkelyset dit ansvaret hører hjemme.