Det er på tide å si det rett ut: Norges Bank risikerer å stirre seg blind på inflasjonen.
For vanlige folk er virkeligheten enkel. Når drivstoffprisene skyter i været, blir det mindre igjen til alt annet. Det er ikke avansert samfunnsøkonomi. Det er hverdagsøkonomi. Brukes det flere hundrelapper på diesel og bensin, brukes det færre hundrelapper på klær, mat ute, oppussing, fritid og handel. Høyere drivstoffpriser virker allerede innstrammende. Det bremser forbruket. Det kjøler økonomien.
Da blir det merkelig dersom svaret fra sentralbanken igjen skal være å holde renta høy lenger enn nødvendig – eller i verste fall snakke den opp.

For når bensinprisen nærmer seg 26, 28 eller 30 kroner literen, fungerer det i praksis som en ekstra skatt på folk som må komme seg til jobb, levere i barnehagen eller holde hjulene i gang i distriktene. Staten tar sitt. Oljeselskapene tar sitt. Avgiftene består. Og vanlige familier sitter igjen med regningen.

Høyere energipriser tapper kjøpekraft ut av husholdningene helt uten at Norges Bank trenger å løfte en finger. Den innstrammingen skjer automatisk. Den skjer på pumpa, ikke i styrerommet. Derfor blir det for snevert å late som om all prisvekst må møtes med samme medisin. Inflasjon er ikke bare inflasjon. Det er forskjell på bred overoppheting i økonomien og prispress som kommer utenfra, via energi, uro og internasjonale markeder.

Når kostnadssjokk utenfra allerede gjør folk fattigere, blir det et dobbelt slag å holde renta kunstig høy i tillegg.
Norges Bank vet selv at mandatet ikke bare handler om prisvekst. Banken skal også bidra til høy sysselsetting og stabil aktivitet i økonomien. Likevel oppleves det ofte som om akkurat den delen av oppdraget kommer i andre rekke når vanlige boligeiere presses hardest.
Og så har vi bankene.
DNB er alltid tidlig ute når renta skal opp. Men når den skal ned, går det plutselig tregt. Det er et mønster folk har sett lenge. Det er vanskelig å ikke oppfatte det som både kynisk og usympatisk. Staten er største eier i DNB, med 34 prosent. Da må det være lov å forvente noe mer enn bare maksimal melking av kundene.

Kontrasten blir ikke mindre provoserende når toppen i systemet drar inn summer folk flest knapt kan forestille seg. DNB-sjef Kjerstin Braathen fikk 18,7 millioner kroner i samlet lønn og godtgjørelse i fjor. Statsministerens godtgjørelse er til sammenligning 2,13 millioner. Det er ikke ti ganger så mye, men det er tett på ni. Signalene er uansett de samme: Vanlige folk skal vise moderasjon. Toppen skal belønnes.

Det er her debatten må snus.
Vi trenger mindre prat om hva som er bra for bankenes marginer og mer om hva som faktisk er bra for folk. Hva tåler husholdningene? Hva tåler småbedriftene? Hva skjer med distriktene når både rente, strøm, drivstoff og mat trekker samme vei? Hva skjer med kjøpekraften når hele regningen sendes nedover i systemet?

Renta må ikke bli et symbol på handlekraft. Den må være et verktøy brukt med presisjon.

Akkurat nå er det mye som tyder på at den bør ned, ikke opp. For folk merker allerede innstrammingen. Hver eneste dag.