Det som skulle bli et industrieventyr i Arendal med 2.500 arbeidsplasser, fremstår nå mer som et skoleeksempel på hvordan politisk prestisje kan overstyre økonomisk realisme.

Batteriselskapet Morrow Morrow Batteries jakter nå akutt opptil 100 millioner kroner for å holde ( kunstig) liv i driften. Samtidig er milliardinvesteringer allerede skrevet ned til null.
Bak kulissene ligger et regnestykke som ikke går opp.

Største eier Å Energi har allerede tatt tapet fullt ut. Investeringen er verdsatt til null kroner. Likevel er det offentlige eksponert for milliardbeløp gjennom lån og støtteordninger, særlig via Innovasjon Norge.
Dette er ikke bare et selskapsproblem. Det er et politisk problem.

Kommunal risikosport
Arendal kommune har ikke bare stilt med tomt. De har også gått tungt inn på eiersiden – i et prosjekt som fra start av har vært preget av høy risiko, teknologisk usikkerhet og brutal internasjonal konkurranse.
Spørsmålet melder seg:
Er dette egentlig en kommunes oppgave?
Kommuner er satt til å levere grunnleggende tjenester – skole, helse, eldreomsorg. Likevel har man valgt å bruke betydelig kapital på et industriprosjekt som selv profesjonelle investorer nå vurderer til null. Det lukter politisk overmot.

Markedet knuste drømmen
Forklaringen som nå gis er kjent:
Overkapasitet fra Kina, fallende batteripriser og et tøffere marked enn forventet. Men dette er ikke nye forhold. Dette var kjent risiko allerede da prosjektet ble lansert. Likevel valgte både politikere og offentlige aktører å gå tungt inn – drevet av ønsket om grønn industri, arbeidsplasser og prestisje. Resultatet et et selskap som nå må tigge om kortsiktig “brofinansiering” for å overleve uker og måneder.

Statlig pengemaskin – uten bremser
Totalt har Morrow mottatt milliarder i offentlig støtte og lån. Bare fra Innovasjon Norge er summen over 2,3 milliarder kroner.
Kritikken har vært der hele veien. Blant annet fra Sylvi Listhaug i Frp og Owe Ingemann Waltherzøe i partiet DNI som stilte det enkle spørsmålet:
Ville staten investert disse pengene hvis det var deres egne?
Det spørsmålet treffer hardere nå.

Hva nå?
Tre scenarioer tegner seg:
●Ny industriell partner
Mulig, men krevende. Når eksisterende eiere skriver ned til null, er det et rødt flagg for nye investorer.
●Mer statlig støtte
Politisk mulig – men stadig vanskeligere å forsvare.
●Konkurs
Den brutale, men kanskje mest realistiske løsningen.

Konsekvensene
En konkurs vil ikke bare ramme Morrow. Den vil ryste hele den norske batterisatsingen og svekke troverdigheten til statlig industripolitikk.
Men den vil også avdekke noe mer grunnleggende:
At politikere – både lokalt og nasjonalt – har tatt på seg rollen som risikokapitalister uten verken verktøyene eller disiplinen det krever.

Den egentlige skandalen
Dette handler ikke bare om et selskap i krise. Det handler om et system der offentlige penger brukes som venturekapital

Risikoen sosialiseres
Tapene tas av fellesskapet
Mens gevinstene – hvis de noen gang kommer – privatiseres.
Og midt i det hele står kommuner som sliter med å finansiere eldreomsorg og skoler, men som likevel finner penger til høyspente industriprosjekter.
Det er ikke grønn omstilling.
Det er politisk gambling.