Vi liker å tro at rettsstaten gjelder likt for alle. At loven beskytter hvermannsen mot makt, overgrep og vilkårlighet. I virkeligheten er bildet langt mørkere.
For det koster å ha rett.
Det koster å bli truet med søksmål.
Det koster å forsvare seg.
Det koster å få dom på det som burde vært opplagt.
Og ofte er nettopp prisen poenget.

Når prosess blir våpen

Riksrett ser stadig flere saker der ressurssterke aktører bruker rettssystemet som pressmiddel. Ikke for å vinne juridisk – men for å vinne økonomisk.
NAV-brukere lar være å gå til sak mot åpenbart feilaktige vedtak, fordi de ikke har råd til risikoen.
Arbeidsgivere spekulerer i at ansatte ikke tåler to år i retten.
Små næringsdrivende presses til forlik, selv når kontrakten er klar.

Dette er ikke rett.
Det er utmattelse.

Vitne – på egen regning

Et av de groveste hullene i rettsstaten rammer vitner.
Riksrett kjenner til tilfeller der personer har gjort sin borgerplikt og vitnet. Saken vinnes. Motparten anker helt til Høyesterett. Deretter saksøkes vitnene sivilt – for påstått falskt vitnemål – i et forsøk på å få saken gjenåpnet.

Selv når vitnet vinner.
Selv når retten slår fast at vitnemålet ikke var usant.
Så kan vitnet bli sittende igjen med regningen.

I ett tilfelle: 886.000 kroner i egne saksomkostninger.

Det betyr at sannheten kan ruinere deg.

Riksretts råd er derfor like brutalt som det er realistisk: Har du ikke økonomi til å bli saksøkt, bør du nøye vurdere om du har råd til å vitne.

At et slikt råd er nødvendig, er en fallitterklæring.

Lik for loven – ulik for retten

Formelt er alle like. I praksis avgjøres stadig flere saker av hvem som har tid, advokater og kapital.
Den som har penger, kan anke.
Den som kan anke, kan utmatte.
Den som kan utmatte, vinner ofte – uavhengig av hvem som har rett.

Da er ikke rettssikkerhet et prinsipp.
Det er et privilegium.

En rettsstat eller et marked?

En rettsstat der vitner risikerer ruin.
Der NAV-brukere ikke tør prøve saken sin.
Der arbeidsgivere og konsern spekulerer i folks frykt.

Det er ikke en rettsstat som beskytter de svake.
Det er et system som belønner de rike.
Og det bør kalles nettopp det.