Jonny Hesthammer er leder for Norsk Kjernekraft, og har en bakgrunn både fra oljeindustrien og geofag. I dette riksnyttintervjuet deler han sine tanker om kjernekraftens potensial i Norge, utfordringene han har møtt på veien, og hva som kreves for at kjernekraft skal spille en større rolle i den norske energimiksen.
Jonny, du har en solid bakgrunn fra oljeindustrien og geofag. Hvordan har erfaringene dine derfra hjulpet deg i arbeidet med kjernekraft, og hva har vært den største utfordringen du har møtt på veien?
Min bakgrunn fra oljeindustrien har gitt meg erfaring i å håndtere store, kapitaltunge prosjekter, der risikostyring og gjennomføringsevne er avgjørende. Geofagene har vært nyttige for å forstå usikkerhet og bruke sikkerhetsmarginer – noe som er spesielt viktig når vi jobber med kjernekraftprosjekter. I tillegg har erfaringen med å formidle tekniske og kompliserte temaer på en forståelig måte vært viktig, spesielt i dialogen med både myndigheter og lokalbefolkning.
En av de største utfordringene har vært hvordan kjernekraftdebatten ofte styres mer av følelser og politikk enn av fakta og objektive vurderinger. Regulatoriske prosesser har også vist seg å være mye tregere enn jeg forventet, særlig når politisk motstand er en faktor. Dette har gjort at vi har måtte jobbe hardt for å få prosessene på plass tidlig for å unngå unødvendige forsinkelser.
Hvordan kom du frem til at kjernekraft kunne være en løsning for Norge, og ikke bare en teknologisk mulighet, men noe som kunne få gjennomslag politisk og i samfunnet?
I 2022, da strømprisene skjøt i været og gassforsyningen fra Russland ble kuttet, ble det veldig tydelig at kjernekraft kunne spille en viktig rolle i å stabilisere både prisene og forsyningssikkerheten. Det var da vi startet Norsk Kjernekraft. Jeg hadde troen på at dette var mer enn bare en teknologisk løsning; det kunne bli en bærekraftig del av løsningen på de utfordringene vi står overfor i Norge på lang sikt.
Med økt politisk støtte og interesse fra flere kommuner, ble det enda tydeligere at kjernekraft kunne få gjennomslag både politisk og i samfunnet. Vi ser nå at dette er et spørsmål som går på tvers av partigrensene, og at det er et bredt samfunnsengasjement.
Ambisjonen deres er å bygge en kjernekraftindustri i Norge. Hvordan ser du på den langsiktige planen, og hvordan passer små modulære reaktorer (SMR) inn i dette bildet?
Ambisjonen er definitivt å bygge en kjernekraftindustri i Norge, ikke bare å etablere ett enkelt anlegg. Vi er realistiske, og mye avhenger av konsesjoner, nettilknytning og hvilke industrielle kunder som blir med på prosjektet. Vi håper å ha den første enheten i drift på midten av 2030-tallet, og deretter gradvis oppskalere. Hvis vi har fem SMR-er i drift innen 2040, vil det være et veldig godt resultat, og da ser vi på muligheten for flere titalls reaktorer mot 2050.
SMR passer spesielt godt til Norge på grunn av vår spredte geografi og behovet for stabil og pålitelig effekt. SMR kan bygges modulært og kobles til industripunkter som trenger både strøm og varme. I tillegg krever SMR mindre kapitalinvesteringer enn de tradisjonelle store anleggene, noe som gjør det lettere å tiltrekke privat kapital uten at vi nødvendigvis trenger statlig støtte. Dette gjør SMR til en ideell løsning for Norges energibehov.
Hvordan ser du på politisk vilje etter neste stortingsvalg? Hvor viktig er det for prosjektet, og hvordan jobber dere for å sikre at prosessene går fremover?
Politisk vilje er viktig, først og fremst fordi vi er avhengige av stabile rammer og et velfungerende regelverk. Det er nå nedsatt et kjernekraftutvalg, og det vil bli en stortingsbehandling etter at utvalget legger frem sin rapport 8. april. Frem til det foreligger et stortingsvedtak, vil det naturlig nok være politisk usikkerhet.
Samtidig opplever vi i dag et bredt politisk flertall som er positive til kjernekraft. Det avgjørende for oss er at beslutninger tas raskt og på et faktabasert grunnlag, uavhengig av valgutfall, slik at prosessene ikke settes på vent av politiske forsinkelser. Vår jobb er å bidra med kunnskap, åpenhet og konkrete prosjekter som gjør det mulig å ta informerte beslutninger – og å sikre fremdrift innenfor de rammene Stortinget setter.
Hva er den største regulatoriske utfordringen akkurat nå, og hva er risikoen for at tidsplanen kan sprekke?
Den største utfordringen er at de regulatoriske prosessene ikke alltid er godt koordinert. Det er mange krav som må oppfylles, og hvis prosessene er for tunge eller tar for lang tid, kan det føre til unødvendige forsinkelser. Derfor er det viktig at vi jobber tett med myndighetene for å få prosessene til å gå så effektivt som mulig.
Politisk og regulatorisk usikkerhet er den største risikoen for at tidsplanen kan sprekke. Teknologi og finansiering kan vi håndtere, men prosessene er den største flaskehalsen. Hvis det er uforutsigbarhet i kravene eller forsinkelser i beslutningsprosessen, kan det føre til betydelige forsinkelser.
Hva er den realistiske strømprisen som trengs for å gjøre kjernekraft lønnsom i Norge, og hva med finansieringen uten statlige subsidier?
Strømprisen vil variere, derfor søker vi forutsigbarhet gjennom langsiktige kraftavtaler. Vår forventning er at break-even for SMR-kjernekraft vil ligge godt under én krone per kWh når serieproduksjon kommer i gang, basert blant annet på det pågående GE Vernova Hitachi-prosjektet i Canada med solide kostnadsanslag.
Vi ser også på direkte bruk av varme i industrielle prosesser, noe som styrker økonomien betydelig. Modellen vår er enkel: privat kapital tar risikoen, og aksjonærene tar tapene dersom kostnadene blir høyere enn planlagt. Vi trenger tillatelse og forutsigbare rammer – ikke statlige subsidier.
Hva er din oppfatning av lokalpolitikeres forståelse for kjernekraftens utfordringer, som beredskap og avfallshåndtering?
Lokalpolitikere har vist seg å være mer informerte enn mange kanskje tror. De er pragmatiske, og mange har allerede besøkt kjernekraftverk for å få innsikt i hvordan sikkerheten fungerer. Det er en genuin interesse for å få fakta på bordet før man tar beslutninger.
Hva er det viktigste sikkerhetsprinsippet når det gjelder kjernekraft, for å bygge offentlig tillit?
For oss er det viktigste sikkerhetsprinsippet "defence-in-depth" – flere uavhengige sikkerhetssystemer som sørger for at feil ikke får store konsekvenser. Kjernekraft er faktisk en av de tryggeste energikildene vi har, og vi skal sørge for at folk forstår hvor omfattende sikkerhetstiltakene er. Kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å bygge tillit.
Hvor skal brukt brensel og høyaktivt avfall håndteres i Norge, og hvem har det langsiktige ansvaret?
Norge har allerede høyaktivt radioaktivt avfall fra forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden. Dette mellomlagres i dag og skal på sikt plasseres i et permanent geologisk dypdeponi, slik Finland og Sverige har valgt. Det langsiktige ansvaret her ligger hos staten.
Ved privat kjernekraft vil aktørene finansiere eget avfall gjennom en avgift per solgte kilowattime, mens lagringsløsningen blir den samme. Norge trenger kun ett dypdeponi, og derfor gir det mening å samarbeide med staten om en felles løsning. Det er mye penger å spare på det. Private har ansvar for sitt eget avfall frem til avfallet er trygt plassert i et lukket dypdeponi, der det lagres sikkert for all fremtid. I motsetning til annet farlig avfall, som tungmetaller og annet, blir radioaktivt avfall mindre farlig over tid. Det er en klar fordel.
Ved en alvorlig hendelse, hvordan vil ansvarsfordelingen mellom operatør og stat se ut juridisk og økonomisk?
I tilfelle en alvorlig hendelse er ansvarsfordelingen mellom operatør og stat definert gjennom atomenergiloven. Operatøren har ansvaret for sikker drift og beredskap, men staten har et betydelig ansvar gjennom tilsyn og nasjonal beredskap. Dette er en etablert praksis i Norge, ettersom vi har erfaring med forskningsreaktorer, og våre naboland har kjernekraft. Det økonomiske og juridiske ansvaret varierer avhengig av det regelverket som fastsettes i Norge, i samsvar med internasjonale konvensjoner.
NTNU og industripartnere forsker på kjernekraft som fremdriftssystem for skip. Ser du kjernekraft på land og til havs som del av samme industrielle utvikling for Norge?
Ja, det handler om samme kjernekompetanse – reaktorteknologi, sikkerhet, materialer, drift og regulatoriske aspekter. Norge har allerede et sterkt maritimt miljø, og dette kan utnyttes til å utvikle kjernekraft til havs. Samtidig er landbasert kjernekraft førsteprioritet for oss, fordi vi tror det går raskere å få på plass.
Hvilke Generasjon IV-teknologier kan være aktuelle for landbasert kjernekraft i Norge, og hvorfor?
Vi følger utviklingen innen Generasjon IV-teknologi tett, men på kort sikt er det lettvannsreaktorer som er mest aktuelle for Norge. De har høy oppetid, er teknologisk og regulatorisk modne, og kan derfor tas i bruk raskere og med lavere risiko.
Samtidig er vi teknologinøytrale. Det skjer mye spennende utvikling innen fjerdegenerasjonsreaktorer, blant annet med alternative kjølemedier som bly, saltsmelte og helium. Dersom disse teknologiene blir kommersielt modne og viser seg å være billigere eller mer effektive, vil vi naturligvis vurdere dem. Vårt utgangspunkt er enkelt: Vi velger den løsningen som er best, raskest og mest kostnadseffektiv.
Kan kjernekraft bli en ny eksportindustri for Norge – i så fall innen hvilke segmenter?
Ja, kjernekraft kan bli en eksportindustri for Norge, med prosjektutvikling, sikkerhetsanalyser, drift/vedlikehold, produksjon av store komponenter og digitale tvillinger. Vi har allerede mye relevant kompetanse innenfor det maritime og oljeindustrien, og det er mange norske selskaper som allerede er involvert i kjernekraftrelaterte aktiviteter internasjonalt.
Hva er det sterkeste faglige argumentet mot kjernekraft som du tar på alvor?
Det sterkeste faglige argumentet mot kjernekraft som jeg tar på alvor, er risikoen for høye kostnader og dårlig prosjektgjennomføring i vestlige land. Politikk og prosesser kan gjøre det dyrt og tregt, og det er derfor vi er så opptatt av standardisering, kontrakter og forutsigbar regulatorikk for å redusere den risikoen.
Hvis kjernekraft i Norge viser seg å bli mye dyrere eller mer forsinket enn planlagt, hva mener du vil være hovedårsaken?
Hovedårsaken vil trolig være svak beslutningstaking og gjennomføringsevne i tidligfase, kombinert med politisk og regulatorisk usikkerhet. Kjernekraftprosjekter tåler ikke "stopp-start-politikk", og vi har sett eksempler på prosjekter som har blitt forsinket eller dyre nettopp på grunn av dette.
Gjennom dette intervjuet får vi et innblikk i hvordan Jonny Hesthammer ser på kjernekraftens fremtid i Norge. Han fremstår som en realistisk optimist, med stor tro på at kjernekraft kan spille en viktig rolle i landets energifremtid, men også en som er tydelig på at det kreves både politisk vilje, regulatorisk forutsigbarhet og prosjekter med positiv lønnsomhet for at satsingen skal lykkes.