Etter seks år med kontinuerlig innsats, 24 timer i døgnet, har Geir Ugland Jacobsen valgt å gå av som leder i Norgesdemokratene. I dette portrettet forteller han om kampen mot et «råttent etablissement», skuffelsen over valget og hvorfor han mener tiden har gitt ham rett i alt han ble hånet for.
Livsstil og livsoppgave
Da Geir Ugland Jacobsen satte seg ned på sentralstyremøtet den 9. februar, markerte det slutten på en periode preget av ekstrem innsats. For Jacobsen har ikke politikken vært en karriere, men en kamp for folk og land.
– Denne jobben har vært en livsstil og på mange måter en livsoppgave. Motivasjonen har vært å tukte et råttent etablissement og stoppe en systematisk avvikling av folk og land, forteller han til Riksnytt.
Innsatsen har hatt sin pris. Han beskriver seks år uten reell avkobling, preget av vanvittig lange arbeidsdager, ondsinnet hets, stigmatisering og motarbeiding fra flere hold.
Likevel er han tydelig på at det har vært verdt slitet.
– ND har tilført mange nye og viktige tanker, og ikke minst fakta, i den offentlige debatten. Vårt parti har hatt større innflytelse på agendaen enn mange tror, sier han.
Han trekker spesielt frem fellesskapet som en viktig drivkraft:
– Det har også vært en sann glede å jobbe sammen med mange flotte personer som har gjort en stor innsats i disse årene, både i og utenfor partiet. Jeg regner med å holde kontakten med mange av disse. Vi har alle samme brennende ønske om et nytt styresett og en ny politikk for Norge, som setter folk og land først.
Samtidig legger han ikke skjul på at slitasjen har vært reell.
– Det er selvfølgelig en lettelse å slippe konflikter og en hysterisk multitasking som ikke har levnet mye rom for nære ting som familie, venner og fritid.
Oppgjøret med systemet
Jacobsen legger ikke skjul på at fjorårets valgresultat på 0,7 % var en «veritabel nedtur», spesielt siden profesjonelle målinger rett før valget ga partiet håp om 2 %. Han mener systemet og media jobber aktivt for å styre tilliten bort fra systemkritiske partier.
– Hovedmedia i Norge prøver konsekvent å diskreditere nasjonalkonservative og systemkritiske partier. De jobber for å styre tilliten i en foretrukket retning – til dels med ufine metoder. Har de ikke noe negativt å si, blir vi bare ignorert.
Han beskriver et politisk landskap der ND har drevet fram saker som de etablerte partiene senere har adoptert.
– Vi har ironisk nok drevet valgkamp for FrP i fem år. ND har brøytet ny og nødvendig vei i et ytringslandskap som har vært styrt og begrenset av globalistiske dogmer og politisk korrekthet. Vi er blitt urettmessig demonisert i media, og har fremstått som «de ekstreme» til tross for at det vi har sagt (og fortsatt sier) er sant og viktig.
Han er krystallklar på hvem han mener har tjent på dette:
– FrP har i ly av ND plutselig fremstått som moderate og stuerene, og har erobret mange «mainstream-velgere» på det. Samtidig later de fleste velgere til å ha glemt at FrP sviktet fatalt, og fremsto som et renspikket globalistparti, da de satt i regjering med antinasjonale Høyre i syv år.
Stempling og vaksinekamp
Et sentralt punkt i Jacobsens historie er kampen mot det han beskriver som stigmatisering. Han mener merkelapper som «høyreekstrem» og «rasist» er hersketeknikker brukt i ond hensikt.
– Det er bare å slenge ut noen stigmatiserende gloser, og menigmann skyr oss som pesten. Vi ble slått i hartkorn med [urettferdig likestilt med, red.anm.] terrorister og «statsfiender» i 2021 fordi vi var kritiske til vaksinekjør og tvangsmidler under pandemien.
Han holder fast ved at ND hadde rett hele veien:
– Vi gikk tidlig på barrikadene mot C19-vaksinene som vi mente hverken var sikre eller effektive. Vi kalte det et risikabelt heksebrygg, og i ettertid fikk vi helt rett.
Jacobsen retter også pekefingeren mot det han kaller «voldsvenstre», som han mener får operere fritt med trusler og hat under myndighetenes velsignelse.
Veien videre
Når lederklubba nå er lagt ned, er det for å unngå kampvotering og splittelse i partiet han selv har bygget opp. For Jacobsen er ikke den personlige karrieren det viktigste, men at partiet vokser videre med sin nasjonalkonservative politikk.
– Jeg har ikke hatt en eneste hel fridag siden desember 2020. Nå skal jeg ta igjen det forsømte familielivet, naturopplevelser, trening og MC-kjøring.
Men han forlater ikke den politiske arenaen helt.
– Jeg lukker ingen dører. Politikken vil jeg aldri helt klare å legge fra meg. Jakten på nye muligheter for å sikre folk og land fortsetter.