Alle later som det er et mysterium: Hvorfor mister folk tilliten til politikerne? Kommentatorene sukker over “politikerforakten” som om velgerne plutselig har blitt irrasjonelle, utakknemlige og uvitende. Men kanskje er det politikerne som har endret seg – ikke folket. Kanskje er det de som styrer som i realiteten forakter sine velgere.
For dagens partipolitiske system har utviklet seg til et slags oppdrettsanlegg for maktmennesker. Partiene, som en gang var bindeleddet mellom vanlige mennesker og beslutningstakerne, har blitt selvopptatte organisasjoner som først og fremst fungerer som rekrutteringsbyråer for sine egne. De avler frem karrierepolitikere med samme ensartede språk, bakgrunn og verdenssyn – og klager så over at velgerne mister interessen. De som ikke innretter seg etter partiledelsen, blir raskt historie.
Partiet som karrieremaskin
Før var det mulig å stige i gradene fordi du hadde noe å si. Nå stiger du fordi du vet når du skal tie. Den som utfordrer partilinjen får sjelden fornyet tillit, mens den som retter ryggen og gjentar det sentralt bestemte budskapet kan se frem til dragning mot fylkesting eller departement. Innenfor dette systemet er lojalitet ikke en dyd – det er valuta.
Ungdomspartiene er blitt partienes yngelavdelinger – her lærer man hvordan man snakker, nikker og klapper på de rette stedene. Man trener ikke på å diskutere, men på å overleve. Etter ti år i det miljøet blir enhver opprører, idealist eller filosofisk sjel pent pusset ned, til man står igjen med det tryggeste som finnes: En partipolitisk klone.
Da politikerne ble profesjonelle – og velgerne amatører
De såkalt folkevalgte lever i dag i en virkelighet der de knapt møter vanlige folk annet enn på vei til flyplassen. Mange stortingsrepresentanter har aldri hatt ordinære jobber, aldri mottatt en oppsigelse, aldri kjent på uro over strømregningen eller på kroppens utmattelse etter fysisk arbeid. Likevel regulerer de læreres arbeidstid, næringslivets rammevilkår og innvandreres livsvilkår med full autoritet.
Når velgerne da protesterer, når folk sier de ikke kjenner seg igjen, blir svaret ikke refleksjon – men irritasjon. Man beskylder befolkningen for å være “negative”, for å “mangle tillit”, som om folkelig skepsis er en feil i systemet, ikke et varselskilt. Politikerne møter kritikk med moralsk overlegenhet og mediefaste fraser om “det krevende debattklimaet”. Det er velgerforakt, i sin reneste form.
Et system som avler forakt
Partisystemet har blitt en lukket krets der politisk språk og virkelighet ikke lenger overlapper. Politikerne snakker stadig mer som PR-rådgivere, mens velgerne hører stadig mindre etter. Slik skapes gjensidig forakt: nederst føler man seg lurt, øverst føler man seg misforstått. Tilliten undergraves, men i stedet for å spørre hva i systemet som svikter, foreslås det flere kommunikasjonskurs.
Det er som om demokratiet har mistet sin jordkontakt – strømmen går, men ingen sjekker sikringsskapet. For sannheten er enkel: Det er ikke velgerne som har brutt forbindelsen, men partiene som har kappet ledningen. Og på toppen av det hele: De etablerte partiene gjør alt de kan for å blokkere andre som måtte forsøke å starte et alternativ.
Tid for et opprør nedenfra
Enten må vi endre politikken, eller så endrer politikken oss. Kanskje bør vi stille krav om at ingen kan sitte på Stortinget uten å ha jobbet i et ordinært yrke. Kanskje bør stortingsperioder være tidsbegrenset, slik at politikken igjen blir et midlertidig samfunnsoppdrag – ikke en livsstil. For hvordan kan man lage lover for mennesker man ikke lenger forstår?
Vi trenger politikere som vet hvordan virkeligheten lukter. Som har stått i butikk, drevet firma, undervist elever eller kjent pulsen på nattevakt. Først da kan avstanden mellom makt og folk krympes igjen.
Så nei – problemet vårt er ikke politikerforakt. Problemet vårt er velgerforakt, født og oppfostret i partienes egne korridorer. Og den forakten spiser langsomt demokratiet – bit for bit – mens vi fortsatt later som det er velgerne som må skjerpe seg.