Norge liker å se seg selv som verdensmester i tillit. Vi slår oss på brystet av åpenhet, likhet og korte avstander mellom folk og makt.

Men under overflaten finnes det fortsatt rom uten vinduer. Lukkede klubber. Nettverk uten innsyn. En andedam der alle kjenner alle – og beskytter hverandre.


Rissynser'n s forslag om et "Relasjonsregister" koblet til et losjeregister og lobbyregister høres for noen radikalt ut. For andre høres det bare ut som logisk hygiene i et moderne demokrati.


Tanken er enkel:
Alle som har offentlig makt, offentlig lønn, offentlig verv, styreverv med relasjoner til det offentlige, jobber i offentlig eide selskaper – eller lever av/ har inntekter av offentlige kontrakter, dommere, politi og advokatstand som er medlem i lukkede ordener, losjer og eksklusive nettverk.– bør ha lav terskel for registreringsplikt. Ikke for å forby. Ikke for å moralisere. Men for å vite hvem som faktisk sitter i hvilke rom når beslutninger formes.


Dette handler ikke om å begrense organisasjonsfriheten eller å grave i privatlivets fred. Folk må få møtes hvor de vil.
Det handler om habilitet og transparens. For i dag finnes det miljøer hvor makt, penger og posisjon møtes bak tunge dører. Vi har avviklet adelskapet i Norge, mange mener den lever i beste velgående bare i annen form, preget av gamle norske kristne tradisjoner.

Tradisjonsrike arenaer som:
●Den Norske Frimurerorden
●Odd Fellow-ordenen
●Det Norske Selskab
●St. Johannes-losjer
●diverse private herreklubber og nettverksforeninger


Ingen av disse er i seg selv ulovlige. De fleste driver sikkert mest med middager, ritualer, veldedighet, brorskap og vennskap. Problemet oppstår når samme mennesker også sitter i styreverv, anbudsutvalg, politiske verv, dommerstoler, selvstendig næringsdrivende, advokatstand, direktorater og departementer – uten at offentligheten vet om relasjonene.


Habilitet handler ikke bare om penger. Det handler like mye om lojalitet, gjentjenester og sosial gjeld.
Norge er lite. Ekstremt lite.
Vi har et system som i praksis ofte blir et to-delt samfunn: de som er innenfor nettverkene, og de som aldri slipper inn. Gamle penger. Gamle navn. Gamle skikker. Ikke adel på papiret – men en slags sosial adel i praksis. Et ekkokammer av konservative tradisjoner som overlever seg selv.


Det nye Norge – gründere, teknologer, førstegenerasjons formuer, folk uten slektstavler – bryr seg ofte mindre om disse strukturene. Og nettopp derfor blir kontrasten tydeligere, de gamle rommene består, mens resten av samfunnet digitaliseres og åpnes.


Et relasjonsregister burde derfor kobles med et losje- og lobbyregister.


Hvem møter hvem?
Hvilke beslutningstagere har private middager med hvilke aktører?
Hvem deltar i hvilke nettverk samtidig som de avgjør anbud, reguleringer og utnevnelser?
Dette er ikke mistenkeliggjøring. Det er forebygging av mistanke.

Når internasjonale skandaler viser hvor trygge og selvrettferdige lukkede kretser kan bli før de kollapser, minner det oss om noe universelt; makt elsker mørke rom.

Ikke fordi alle i rommet gjør noe galt – men fordi ingen utenfor vet hva som skjer der inne.


Tillit i et demokrati er ikke noe man erklærer.
Det er noe man bygger med flomlys.
Grensen for habilitet er i dag ofte juridisk. Men den burde også være sosial og strukturell.
Hvis en dommer, toppbyråkrat, politiker eller anbudsleder deler brorskap, losje, klubb eller lukket nettverk med dem de skal vurdere – da bør offentligheten vite det. Ikke for å rope skandale, men for å kunne stille spørsmål før problemene oppstår.
Et relasjonsregister og losjeregister er ikke et angrep på frihet.
Det er et vern om legitimitet.
For i et lite land er ikke faren at folk møtes. Faren er at de alltid møtes på samme sted – med de samme menneskene – uten at noen ser det.

Epstein-saken står igjen som kanskje vår tids tydeligste eksempel på hvor farlig fraværet av relasjons- og nettverksinnsyn kan være. Der følte mektige mennesker seg trygge nettopp fordi fellesskapet var lukket, sosialt limt og gjensidig kompromittert. Ingen formelle bånd. Ingen registre. Ingen oversikt. Bare relasjoner, invitasjoner og stilltiende lojalitet. Det er nettopp derfor et losje- relasjons- og lobbyregister ikke handler om mistenkeliggjøring, men om å hindre at slike økosystemer får vokse i fred. Ikke fordi Norge er likt – men fordi mennesker, makt og mekanismer er like overalt.

"Transparens er ikke et uttrykk for mistillit, det er en forsikring mot naivitet"

RIKSSYNSER’N