Norge har fått sitt første forskningssenter for fusjonsenergi. I Tromsø er FUSENOW nå formelt åpnet, med mål om å bygge norsk kompetanse på en teknologi mange omtaler som en mulig framtidig energirevolusjon. Men senterleder Odd Erik Garcia mener satsingen kommer sent.

Senteret er lagt til UiT Norges arktiske universitet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er finansiert av Tromsø forskningsstiftelse, Trond Mohn forskningsstiftelse, UiT og UiB. UiT omtaler FUSENOW som Norges første forskningssenter for fusjonsenergi.

Samme prosess som driver sola
Fusjon er noe annet enn tradisjonell kjernekraft. Der vanlige kjernekraftverk bygger på fisjon, altså spalting av tunge atomkjerner, handler fusjon om å smelte lette atomkjerner sammen. Det er den samme grunnprosessen som driver sola og andre stjerner. Det er nettopp derfor teknologien har fått så stor oppmerksomhet internasjonalt.

Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået og internasjonale fusjonsmiljøer er målet å utvikle en energikilde med høy energitetthet, kontinuerlig kraftproduksjon og mindre langlivet radioaktivt avfall enn dagens fisjonskraft.

Garcia peker i intervjuet med ABC Nyheter på at fusjon i teorien kan bli viktig både for energisikkerhet, utslippskutt og stabile kraftleveranser. Han trekker særlig fram at drivstoffgrunnlaget er stort, og at fusjon i motsetning til vind og sol kan fungere som stabil grunnlast i kraftsystemet dersom teknologien lykkes.

Langt igjen til strøm på nettet
Samtidig er budskapet fra forskningsmiljøene at veien fram fortsatt er lang. ITER-anlegget i Frankrike, verdens største offentlige fusjonsprosjekt, har ifølge offisiell tidsplan start på forskningsoperasjoner i 2034. Det er fortsatt et eksperimentanlegg, ikke et kommersielt kraftverk.

Garcia sier videre til ABC Nyheter at en reaktor som faktisk leverer strøm til nettet neppe kommer før rundt midten av århundret. Han viser til flere flaskehalser: ekstrem varme, materialer som må tåle store belastninger over tid, krevende drivstoffsyklus og behov for både nytt regelverk og ny leverandørindustri. Dette er i tråd med internasjonale vurderinger. IAEA peker på at fusjon fortsatt står overfor betydelige teknologiske og regulatoriske utfordringer før storskala kommersiell bruk kan bli realistisk.

Mener Norge har sovet i timen
Det mest politiske poenget i saken er at Norge kommer sent inn. Ifølge Garcia har Sverige, Danmark og andre land bygget opp sterkere miljøer og tettere koblinger mellom forskning og industri, mens Norge i liten grad har hatt en bred offentlig eller politisk diskusjon om fusjon. Han peker også på at Norge ikke deltar offisielt i EUROfusion, EUs organiserte forskningssamarbeid på feltet.

Samtidig finnes det tegn til norsk interesse. Equinor opplyser selv at selskapet gikk inn som investor i amerikanske Commonwealth Fusion Systems i 2020, og økte investeringen i 2021 som del av en større finansieringsrunde.

For Garcia er det et tegn på at deler av norsk energinæring følger utviklingen tett, selv om myndighetene ikke har hatt noen tung offentlig satsing. Det er i så fall et paradoks: Norge har sterke fagmiljøer innen plasmafysikk, materialteknologi og avansert leverandørindustri, men har hittil stått relativt svakt i den organiserte fusjonssatsingen.

Håper olje- og gasskompetanse kan brukes
Ved UiT framheves det at FUSENOW skal bidra til å styrke nasjonal kompetanse på et område som kan bli viktig for framtidens energisystemer. Senteret arbeider med problemstillinger knyttet til plasma, varmehåndtering og materialbelastning, altså noen av de mest sentrale tekniske utfordringene i fusjonsutviklingen. Garcia mener også at norsk industri kan få en rolle dersom fusjon en dag blir bygget ut i større skala. Tanken er at erfaring fra offshore, kjølesystemer, materialteknologi og krevende industrileveranser kan bli relevant i framtidige fusjonsprosjekter.

Det er fortsatt et stort “hvis”. Fusjon har i flere tiår blitt omtalt som framtidens energikilde uten å nå kommersiell drift. Men med nytt norsk forskningssenter, økt privat kapital internasjonalt og store offentlige prosjekter under bygging, er det tydelig at feltet igjen er i bevegelse. Spørsmålet er om Norge har kommet tidsnok til å bli med.

Kilder
ABC Nyheter, UiT, Tromsø forskningsstiftelse, ITER, IAEA, Equinor.