Det er et klima rikt på ord som “diskurs”, “rammenarrativ” og “performativ virkelighetsforståelse” – og luften er så tynn at bare akademikere og kulturnavn klarer å puste.
Her oppe deles det ut priser, æresbevisninger og stipender med en utholdenhet som ville gjort enhver dugnadsgjeng misunnelig. Kunstnere gir priser til kunstnere. Akademikere gir priser til akademikere. Journalister hyller journalister for “modig fortelling” i et seminar der alle er enige fra før. Og mens applausen runger, ruller største delen av befolkningen videre på jobb – til verkstedet, frisørsalongen, sykehjemmet eller lagerhallen – uten at noen deler ut hederspris for ekte arbeid.
Prisutdelingsnasjonen Norge
Vi har blitt et land der prestisje er blitt selvplukk. Ingen trenger lenger folkets anerkjennelse – bare kollegiets. En poet hyller en forfatter, som igjen priser en regissør som i neste uke stiller seg på scenen og takker sin “utrolige kollega” for støtten. Kultursektoren har for lengst blitt et sirkelresonnement med budsjett. Og mens det stadig ropes om “inkludering”, virker det som om hovedformålet er å holde vanlige folk på trygg avstand – slik at elitesamfunnet kan applaudere seg selv uten forstyrrelser.
Det er en slags rangordning i den norske kulturfloraen: de som skaper, og de som forteller at de skaper. Førstnevnte bruker verktøy, sistnevnte bruker adjektiver. Begge får støtte, men bare én får omtale i Morgenbladet.
Eksperten som har sett alt – bortsett fra virkeligheten
Men det stopper ikke der. For i dagens medievirkelighet er det umulig å åpne et nettsted eller slå på TV-en uten å møte eksperten. Han eller hun har gjerne doktorgrad i noe som ligner virkeligheten, men aldri vært i nærheten av den. Eksperten er blitt vår tids orakel – en slags sekulær prest som forkynner fra NRKs katedral: «Forskningen viser …»
Når alt fra sosial uro til vær og økonomi skal forklares, trengs det alltid et filter mellom virkelighet og forståelse. Og dette filteret er så tykt at du må ha postdoktorgrad bare for å ane konturene av det som skjer utenfor. Resultatet er en nasjon der ingen lenger tør å mene noe før en ekspert har gitt grønt lys.
Vi har gått fra “folket sier” til “forskningen viser”. Fra erfaring til abstraksjon. Fra virkelighet til modell.
Akademias høye fjell
Og mens “ekspertene” blir folkeopplysningens nye geistlighet, skyter akademia stadig høyere opp i sitt eget luftlag. Der oppe, trygt forankret i stillinger og komitéer, sitter menneskene som ikke bare vil forstå verden – men definere den. Det er blitt et form for kulturelt føydalsystem, der titler og grader erstatter arverett.
Det mest ironiske er at mens akademia insisterer på å verdsette «praktisk innsikt», har man samtidig oppfunnet et nytt stempel for alle som faktisk har det: Praksisbrevkandidat. Et byråkratisk funn som får det til å høres ut som du har sendt inn søknad om adgang til sivilisasjonen. Gratulerer – du er nå offisielt “underkvalifisert”.
Denne merkelappen sier egentlig alt: Samfunnet trenger ikke bare at du jobber, betaler skatt og holder hjulene i gang. Det krever at du beviser – på akademiets premisser – at du evner å gjøre det. Og slik forsterkes skillet mellom de som produserer mening, og de som faktisk produserer noe.
Virkeligheten, den upraktiske
Skulle du som vanlig borger en dag våge å mene noe offentlig, møter du raskt stengsler i form av rapporter, analyser og prosjektnotater som tegner et så komplekst bilde at du begynner å tvile på om du i det hele tatt finnes.
“Du må forstå helheten,” får du høre. “Dette er sammensatt.” Selvfølgelig er det det – alt er sammensatt, bortsett fra lønnsslippen.
Man må nesten beundre hvor effektivt systemet bruker utredninger som sosial bedøvelse. Byråkratiet maler virkeligheten i så intrikate mønstre at bare de innvidde kan følge linjene. Og slik kan beslutninger tas uten grunnlag i erfaring – bare med referanser, grafikk og statistikk.
Når scenen blir virkeligheten
Det mest paradoksale er likevel hvordan kunst- og akademikermiljøet har gjort det å stå på en scene til selve symbolet på menneskelig verdi. Eksponering har blitt en ny form for adel. Har du stått på en scene, skrevet en kronikk, eller snakket i et panel, er du noen. Jobber du i et yrke der applaus ikke forekommer, er du ingen.
Dermed har vi som samfunn gått fra å dyrke arbeid til å dyrke synlighet. Sakte men sikkert er vi i ferd med å erstatte det som ble kalt “folkelig klokskap” med “kulturell kapital”. Ikke hva du kan – men hvem som kan bekrefte at du kan det.
Ta virkeligheten tilbake
Hva om vi, bare for moro skyld, prøver å snu dette på hodet? Hva om vi begynner å gi priser til de som faktisk får samfunnet til å fungere? Årets butikkmedarbeider, årets bussjåfør, årets røykfanger på et byggvifteanlegg. Det er jo tross alt de som holder hverdagen i gang mens ekspertene tenker over hvordan hverdagen kunne vært.
Kanskje burde vi også begynne å gi akademiske grader i virkelighet. Master i virkelighetsforståelse, med praktisk eksamen: to uker på sykehjem, en måned i turnus og tre år i arbeidslivet uten presseomtale. Først da kan man tituleres professor i samfunnsforståelse.
For det er på tide å hente definisjonen av virkelighet tilbake fra den akademiske overklassen. Den finnes ikke i rapporter, seminarer eller kunstneriske manifest. Den finnes bak disken, i bussen, på fabrikken, på byggeplassen, i nattevakta og i de små samtalene mellom folk som faktisk må forholde seg til konsekvensene av andres avgjørelser.
Det er der livet skjer – uten pressemeldinger, uten priser, og uten behov for ekspertuttalelser.
Så mens elite-Norge klapper for hverandre i sine salonger og studiestudioer, er det kanskje vi andre som må begynne å klappe litt lavere – for å høre virkeligheten igjen.