Rikssynser’n: Det finnes øyeblikk i historien hvor man må gni seg i øynene og spørre: Ser vi virkelig det vi tror vi ser?
USA har i generasjoner vært selve referansen for vestlig demokrati. Landet som lærte Europa om maktfordeling, frie institusjoner og at ingen står over staten. Presidenter kom og gikk. Institusjonene besto.
Nå virker det som om noen forsøker å teste hvor langt strikken egentlig kan strekkes.
Donald Trump har aldri lagt skjul på sitt behov for scenelys. Det er nesten en del av varemerket. Men det som tidligere kunne avskrives som eksentrisk selvdyrkelse, begynner å få en mer alvorlig undertone når symbolene rundt embetet gradvis gjøres personlige.
Et kultursenter med historisk tyngde får nytt navn. En bankettsal skal oppkalles etter sittende leder. Fredsprisen omtales nærmest som en personlig fornærmelse fordi den ikke allerede henger på veggen. Og nå – ifølge amerikanske medier – press for at en flyplass også skal bære presidentens navn.
Man skal være forsiktig med historiske sammenligninger. USA er ikke Nord-Korea. Amerikanske domstoler fungerer fortsatt. Pressefriheten eksisterer. Valg gjennomføres.
Men symboler betyr noe.
Autoritære regimer starter sjelden med tanks i gatene. De starter med portretter på vegger. Navn på bygninger. Historien omskrevet litt etter litt til å handle mer om én mann enn om et fellesskap. Selv Kim-dynastiet i Pyongyang kunne knapt skrevet en bedre håndbok i personlig merkevarebygging gjennom statlige institusjoner.
Forskjellen er selvsagt at amerikanerne gjør det frivillig.
USA har aldri hatt særlig sans for janteloven. Landet er bygget på idéen om at du skal rope høyt om egen suksess, bygge stort og gjerne sette navnet ditt i gullbokstaver over inngangen.
Det har vært en styrke.
Men kanskje — bare kanskje — hadde en liten teskje skandinavisk jantelov gjort seg akkurat nå. Ikke for å dempe ambisjonene. Men for å minne om noe grunnleggende:
Presidentembetet er større enn personen som sitter der.
Når nasjonale symboler blir personlige trofeer, beveger man seg bort fra republikken og nærmere monarkiet. Og ironien er nesten perfekt:
USA ble jo nettopp grunnlagt for å slippe unna en konge.
Rikssynser’n følger utviklingen videre — med både popcorn og en økende uro.

