Det skjer et stille, men merkbart maktskifte på venstresiden i norsk politikk. En måling som gir Rødt 7,9 prosent er i seg selv ikke sensasjonell isolert sett – men i kontekst er den det. I flere tiår var SV det naturlige og ubestridte tyngdepunktet til venstre for Arbeiderpartiet. Nå er rollene i ferd med å byttes. Det handler ikke bare om prosentpoeng, men om identitet, energi og politisk eierskap.


Rødts utvikling de siste ti–femten årene er bemerkelsesverdig. Partiet har beveget seg fra å være et ideologisk nisjeparti med revolusjonær bagasje til å fremstå som et mer jordnært og forståelig alternativ for vanlige velgere. Bjørnar Moxnes’ periode som leder var sentral i denne transformasjonen. Han bidro til å modernisere uttrykket, tone ned den mest dogmatiske marxist-leninistiske retorikken og gjøre partiet mer pragmatisk uten å miste kjernebudskapet om økonomisk rettferdighet.
Resultatet er at Rødt i dag oppleves som mindre sektpreget og mer politisk tilgjengelig. Partiet har beholdt sin systemkritikk, men pakket den inn i et språk folk flest forstår. Det er en krevende balansekunst som mange småpartier mislykkes med – Rødt har i stor grad lyktes.

Tydelige profiler
En annen faktor er personene. Rødt har bygget et lag av profiler som fungerer både i tradisjonelle medier og i sosiale flater. Sofie Marhaug har tatt en tydelig posisjon i energipolitikken, et felt som er blitt stadig viktigere i takt med strømpriser, kraftdebatt og industripolitikk. Mímir Kristjánsson har en folkelig appell få andre politikere matcher – han fremstår tilgjengelig, kunnskapsrik og lite selvhøytidelig. Partileder Marie Sneve Martinussen har på sin side en skarp og tydelig fremtoning som gir partiet autoritet i debatter.
Samtidig har Rødt i større grad enn både AP og SV tatt eierskap til rollen som forsvarer av dem som faller utenfor. Arbeiderpartiet forbindes i økende grad med styring og kompromiss, SV med interne avklaringer og miljøprofil – mens Rødt får rollen som den uforbeholdne stemmen for økonomisk utjevning. I politisk markedsføring er eierskap til et kjernebudskap ofte viktigere enn detaljert programinnhold.


SVs indre uro
Der Rødt utstråler samhold, har SV i perioder fremstått som det motsatte. Offentlige interne konflikter, harde ord i sosiale medier og uenighet om strategiske veivalg skaper et bilde av et parti i konstant intern debatt. Uenighet er ikke i seg selv negativt i et ideologisk parti, SV har alltid levd av politisk nerve – men når uenigheten blir personlig og vedvarende, kan den oppfattes som ustabilitet.
Melkøya-saken ble et symbol på dette. Partiets snuoperasjon i spørsmålet om elektrifisering av gassanlegget illustrerte spenningen mellom pragmatisme og prinsipp. For noen velgere fremsto det som ansvarlighet, for andre som vingling og svikmotFinnmarks befolkning. Det tragiske for SV var ikke nødvendigvis selve beslutningen, men etterspillet der partiet virket mer opptatt av intern oppgjør enn av å forklare politikken utad. I en medievirkelighet der inntrykk ofte veier tyngre enn nyanser, kan slike øyeblikk bli definitoriske.


Politikk er ikke bare standpunkter; det er også kultur. Velgere leser partier som de leser mennesker, virker de trygge på seg selv, har de humor, viser de raushet? Rødt har i økende grad fremstått som et parti med selvtillit og lagånd. SV, på sin side, har i perioder virket mer anspent.

Lederskap handler ikke bare om politisk kurs, men om å skape en følelse av retning og fellesskap både internt og utad.


Kan Rødt bli «det nye AP»?
Spørsmålet om Rødt kan bli «det nye Arbeiderpartiet» er mer retorisk enn realistisk på kort sikt, men ikke meningsløst. Historisk har Arbeiderpartiet vært partiet som kombinerte systemkritikk med styringsdyktighet og bred appell. Rødt nærmer seg noe av den første delen av denne formelen – tydelig sosial profil, klar retorikk, gjenkjennelig identitet. Det som gjenstår er å overbevise et flertall om at partiet også kan bære regjeringsansvar uten å miste seg selv.


Foreløpig er Rødt i vekst fordi de fyller et tomrom, ikke fordi de har overtatt hele venstresidens rolle. Men dynamikken er tydelig, mens SV kjemper for å holde grepet om sin historiske posisjon, vokser Rødt på kombinasjonen av modernisert uttrykk, sterke personligheter og en opplevelse av politisk klarhet.
Det er ikke nødvendigvis et permanent skifte, norsk politikk er syklisk, men akkurat nå ser venstresiden ut til å ha fått en ny drivkraft. Og i politikken er momentum ofte like viktig som ideologi.