Jødedommen er bygget på sterke etiske prinsipper om rettferdighet og vern av liv. Likevel er den moderne staten Israel, grunnlagt som en nødhavn for det jødiske folk, i dag en okkupasjonsmakt involvert i massive og dødelige konflikter med sine naboer. Hvordan havnet de der?

Det er et av moderne histories mest komplekse paradokser. På den ene siden står en religion og en kultur dypt forankret i verdier om medmenneskelighet. Et sentralt konsept i jødedommen er Pikuach Nefesh, prinsippet om at å redde et menneskeliv overstyrer nesten alle andre religiøse lover. På den andre siden står staten Israel, som av FN og det internasjonale samfunnet er definert som en okkupasjonsmakt, og hvis militære operasjoner jevnlig fører til store sivile tap og massefordrivelse av palestinere.

Hvordan kan en nasjon, spesielt en nasjon som ble opprettet i kjølvannet av det industrielle massemordet på sitt eget folk under Holocaust, utføre handlinger som påfører naboene så stor lidelse?

Fra minoritet til militærmakt

Historikere og statsvitere peker ofte på overgangen fra å være en forfulgt, statsløs minoritet til å bli en suveren statsdannelse. Når en gruppe går fra å være offer til å inneha et voldsmonopol, endres de etiske rammene. For den israelske staten ble overlevelse det altoverskyggende målet fra dag én, omgitt av naboland som ved opprettelsen i 1948 ikke anerkjente statens rett til å eksistere.

Denne konstante eksistensielle trusselen, forsterket av nasjonale traumer, har skapt en dypt rotfestet sikkerhetsdoktrine. I denne doktrinen blir militær overmakt ikke bare sett på som et verktøy, men som den eneste garantisten for at et nytt Holocaust aldri kan skje. Spørsmålet kritikere stiller, er om denne legitime frykten har mutert til en politikk der palestinernes grunnleggende menneskerettigheter systematisk ofres på sikkerhetens alter.

Okkupasjonens dynamikk

Etter seksdagerskrigen i 1967 tok Israel kontroll over Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Det som fra et israelsk sikkerhetsperspektiv startet som en buffer mot fiendtlige naboer, har utviklet seg til en permanent okkupasjon.

Folkerettsjurister understreker at en okkupasjon i sin natur er voldelig og undertrykkende. For å opprettholde kontroll over en annen befolkning, kreves det kontrollposter, murer, overvåkning og maktbruk. Over tid fører dette til en brutalisering av makthaveren. Unge soldater, oppdratt med etiske og demokratiske verdier hjemme, settes til å håndheve militærlovgivning over en sivilbefolkning som mangler grunnleggende borgerrettigheter.

Når religion blir nasjonalisme

Samtidig som tradisjonell jødedom vektlegger fred og rettferdighet, har den politiske utviklingen i Israel ført til fremveksten av en innflytelsesrik religiøs nasjonalisme. For enkelte ytterliggående fraksjoner i den israelske bosetterbevegelsen er ikke kontrollen over landområdene bare et sikkerhetsspørsmål, men en guddommelig rettighet. Dette teologiske skiftet, der nasjonalisme og religion smelter sammen, gjør kompromisser langt vanskeligere og bidrar til å legitimere fordrivelse i egne rekker.

Gapet mellom religionens gode verdier og statens brutale maktbruk er derfor ikke et resultat av at verdiene er glemt, men et vitnesbyrd om statssystemets natur. Når nasjonal sikkerhet og kollektive traumer styrer politikken, blir etikken ofte krigens første offer. Det etterlater et internasjonalt samfunn, og mange av statens egne innbyggere, med det vanskelige spørsmålet: Hvor går grensen mellom å forsvare seg selv, og å ødelegge andre?