Gjeld kan selges, men ikke menneskelig verdighet. I dag finnes et finansielt system der menneskers økonomiske ulykke omsettes som varer på et marked. Den som skylder penger, har ingen kontroll, ingen stemme – mens banker, fond og inkassoselskaper tjener milliarder på å flytte krav fra hånd til hånd. Det er lovlig. Men er det moralsk?
Gjeldshandel
Gjeldshandel fremstilles som et nødvendig styringsverktøy. Banker selger misligholdte krav for å «rydde opp» i regnskapet, og profesjonelle aktører kjøper dem med mål om å hente inn hele beløpet – pluss renter og gebyrer. Men hver gang et krav bytter eier, mister debitor litt mer kontroll. Ingen spør hva som faktisk har skjedd: sykdom, arbeidstap, samlivsbrudd – alt reduseres til en fordring. Et menneskelig nederlag blir en økonomisk mulighet for noen andre.
Gjeld er ikke lenger et forhold mellom to parter, basert på tillit og ansvar. Den er blitt et investeringsobjekt, pakket og videresolgt i systemer der få tenker over konsekvensene. Når fordringer behandles som varer, forsvinner den moralske forbindelsen mellom gjeld og rettferdighet. Det er rettslig mulig, men sosialt uholdbart.
Skatteplanlegging
Mange av aktørene som driver med dette, tjener på mer enn gjeninnkreving. De utnytter også skattereglene: tap på utestående krav kan gi fradrag, mens innkreving av samme gjeld ofte genererer store gevinster. Staten taper skatteinntekter, selskapene tjener – og gjelden vokser for den som allerede ligger nede. Det er en umoralsk form for verdiskaping: fortjeneste på andres desperasjon.
I realiteten er handel med gjeld blitt en form for finansialisert urett. Den skaper ikke produktiv aktivitet, sysselsetting eller verdi for samfunnet – bare tallmessig gevinst for dem som allerede har kapital. Systemet er selvforsterkende: den som har penger, kan kjøpe billig risiko og hente høy avkastning; den som ikke har penger, mister enda mer frihet. Resultatet er en økonomisk ulikhet som spiser tilliten mellom mennesker – det limet som gjør Norge til et samfunn, ikke bare en økonomi.
Samtidig rettes fokuset konsekvent mot «ansvarlig låntaker». Offentlige holdningskampanjer snakker om økonomisk bevissthet og personlig ansvar, men tausheten er påfallende når det gjelder de kommersielle kreftene som systematisk tjener på gjeldens permanente natur. For hvor mye fri vilje har du egentlig når systemet er bygd for at du aldri skal bli ferdig å betale?
Høy pris - sosialt
Den sosiale prisen er høy. For mennesker som allerede sliter, blir inkassosystemet en tung byrde som former livene deres. Gjeld er ikke bare tall – det er skam, uro og frykt for fremtiden. Mange isolerer seg, mister selvtillit og helseskades. Og i ytterste konsekvens kan økonomisk press bli en utløsende faktor for selvmord. Statistisk vet vi dette: økonomiske problemer øker risikoen dramatisk. Når du reduseres til en linje i et regneark, mister livet sin verdi.
Det er på tide at vi kaller ting ved deres rette navn. Handel med gjeld er ikke bare finans – det er moral. Det handler om hvilket samfunn vi vil være. Skal vi tillate at profitten fra andres nederlag blir en legitim næring? Skal det være mulig å tjene penger på at noen aldri klarer å gjøre opp for seg? Eller skal vi kreve et system der både kreditor og samfunn tar ansvar for konsekvensene?
Et rettferdig økonomisk system må bygge på etikk, ikke bare regnskap. Kanskje bør vi vurdere å forby videresalg av privat gjeld uten samtykke fra den som skylder. Eller innføre en sosial rettferdighetsavgift – slik at en del av overskuddet fra inkassohandel går til gjeldsrådgivning, psykisk helsehjelp og forebygging av utenforskap. Det er ikke radikalt; det er menneskelig anstendighet.
For bak hvert krav står et menneske. Bak hvert tall, en historie. Når gjelden blir handelsvare, mister vi evnen til å se det. Økonomi skal bygge samfunn, ikke spise dem opp.