Av Jonny Hesthammer, CEO i Norsk Kjernekraft
Verden etterspør mer kjernekraft. Norge utreder hvorfor vi ikke trenger det. Resultatet er en energipolitikk som lover «mer av alt, raskere», men i praksis leverer mer av det som ikke virker.
Verden forandrer seg. Norsk energipolitikk gjør det ikke. Den 8. april legger det såkalte Kjernekraftutvalget frem sin rapport. I Norsk Kjernekraft tror vi konklusjonen allerede er gitt. Den vil ligne til forveksling på Statkrafts høringssvar: Kjernekraft er viktig i Europa – men ikke i Norge.
Det er i seg selv et interessant standpunkt. Teknologien anses som nødvendig i landene vi er tett koblet til, men samtidig uegnet i vårt eget kraftsystem. Begrunnelsene er de samme som vi har hørt i årevis: høye investeringskostnader, lang byggetid, risiko for forsinkelser og behov for offentlig støtte – i et system som beskrives som fleksibelt, regulerbart og i hovedsak utslippsfritt.
Dette er ikke en ny erkjennelse. Det er en gjentakelse. Statkraft sa det samme som Rystad Energi sa i sin rapport, som igjen i realiteten bare videreførte det tydelige nei-et energiminister Terje Aasland leverte da Norsk Kjernekraft ble etablert for snart fire år siden.
Så lite har altså endret seg i norsk energipolitikk på fire år.
Landvind er fortsatt løsningen på papiret, men bygges knapt. Havvind er fortsatt ulønnsomt, selv med tosifrede milliardbeløp i subsidier. Solkraft har åpenbare begrensninger i Norge. Samtidig har staten i økende grad overtatt prisrisikoen i kraftsystemet gjennom ulike støtte- og sikringsordninger.
«Mer av alt, raskere», sa Energikommisjonen. Det samme sa energiministeren. Men så lenge kjernekraft fortsatt møtes med et prinsipielt nei, betyr slagordet i praksis mer av det som ikke virker.
Mens Norge utreder, beveger verden seg videre.
For det første er Europa igjen i en energikrise. Det er bare fire år siden den forrige, og likevel står kontinentet på ny påfallende uforberedt. Belgias statsminister har åpnet for igjen å kjøpe russisk gass. Samtidig har EU-kommisjonen omsider erkjent det som burde vært åpenbart lenge: Skal Europa ha et robust og utslippsfritt energisystem, kommer man ikke utenom en betydelig satsing på kjernekraft.
For det andre har kunstig intelligens for alvor meldt sin ankomst. Dette er ikke bare en ny teknologi, men en strukturell endring av økonomien, med et energibehov som langt overgår det de fleste hittil har tatt inn over seg. Verden skal ikke bare erstatte fossil energi med utslippsfri energi – den skal også håndtere en kraftig vekst i etterspørselen. I et slikt bilde er det vanskelig å se at noe annet enn kjernekraft kan levere den nødvendige kombinasjonen av stabilitet, volum og utslippsfri produksjon.
For det tredje fortsetter investeringene i fornybar energi å øke, men begrensningene blir stadig tydeligere. I vindkrafttunge systemer ser vi det samme mønsteret: Når det blåser, presses prisene ned mot null eller lavere. Når det ikke blåser, er produksjonen fraværende. Resultatet er et system som verken håndterer overskudd eller knapphet særlig godt. Batterier kan bidra i minutter og timer, men er irrelevante i et system perspektiv over uker og måneder. Det samme gjelder hydrogen.
Fornybart alene er altså ikke svaret. Det har land som Sverige, Canada og USA erkjent. Men altså ikke Norge. Dermed befinner vi oss i en situasjon som ville vært komisk, om den ikke var så alvorlig. Tilbudet av kjernekraftteknologi øker. Etterspørselen øker. Private investorer står klare.
Likevel valgte norske myndigheter å sette ned enda et utvalg. Vi har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Det er omtrent like fremtidsrettet som å sitte på 70-tallet og utrede om farge-TV egentlig var noe for Norge.
Som Ap-representant Einar Førde den gang sa fra Stortingets talerstol: «Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.»
Det mest oppsiktsvekkende er likevel ikke konklusjonen vi forventer, men premisset. Utvalget ledes av Kristin Halvorsren, en uttalt kjernekraftmotstander – og et styremedlem i Statkraft. Det alene burde være nok til å stille spørsmål ved hvor åpen prosessen faktisk er.
Samtidig sitter Halvorsen i Executive Committee i CCICED – et rådgivende organ til kinesiske myndigheter, ledet av landets visestatsminister og bestående av internasjonale toppolitikere og næringslivsledere, med særlig vekt på klima- og energipolitikk. Det trenger i seg selv ikke være problematisk. Men det sier noe om hvilke perspektiver som tas med inn i arbeidet – og hva som skal til for å bygge tillit.
Heldigvis vet vi at kjernekraft har bred støtte på Stortinget. Vi har vanskelig for å tro at et stortingsflertall vil akseptere at en rapport ledet av Kristin Halvorsen skal avgjøre om Norge skal åpne for kjernekraft eller ikke. En rapport som i praksis er foreldet før den legges frem, kan ikke få definere norsk energipolitikk.
Spørsmålet er derfor ikke hva utvalget konkluderer med. Spørsmålet er om Norge har tenkt å henge med på det som faktisk skjer i verden.