Tel Aviv rammet, folk søker ut, men få teller kostnaden.
Det er ikke bare Teheran som brenner i denne krigen.
Mens internasjonale forsider de siste ukene har vært dominert av israelske og amerikanske angrep mot Iran, finnes det en annen side av krigen som langt sjeldnere løftes fram: de synlige skadene inne i Israel, sivile boligområder som er rammet, togstasjoner som er ødelagt, og et samfunn som igjen og igjen presses inn i tilfluktsrom, parkeringskjellere og improviserte evakueringsruter.

Det gjelder særlig området rundt Tel Aviv.
Reuters meldte 18. mars at et iransk klasevåpen slapp sprengladninger over sivile områder i Tel Aviv. Et ektepar i 70-årene ble drept, og en av byens hovedjernbanestasjoner fikk skader. Samtidig viste Reuters-bilder omfattende ødeleggelser i Ramat Gan, rett ved Tel Aviv, med knuste fasader, redningsmannskaper og blokker som bar tydelige preg av treff og splintregn.

Ikke enkelthendelser
AP skrev allerede i slutten av februar at gjentatte iranske salver sendte folk i det sentrale Israel løpende inn og ut av tilfluktsrom gjennom hele dagen. Senere har både AP og Reuters beskrevet nye bølger av treff og skadepunkter i og rundt Tel Aviv-området. AP meldte 15. mars at israelsk redningstjeneste registrerte minst 23 skadesteder etter én av salvene, inkludert et nedslag i Tel Aviv. Aftenposten skrev 5. mars om eksplosjoner over Tel Aviv og ødeleggelser sentralt i Israel.

De siste dagene har også andre deler av Israel fått hardere treff. Reuters og flere andre medier meldte 21. mars om iranske langdistanseraketter mot Arad og Dimona sør i Israel. Ifølge Reuters var dette første gang Iran brukte slike missiler i denne krigen, og angrepene førte til titalls sårede nær det israelske atomområdet ved Dimona. Aftenposten omtalte samtidig «omfattende skader» etter direkte treff i Arad. The Guardian rapporterte at nær 100 mennesker ble såret i de to byene.

At dette likevel ikke har satt et tilsvarende preg på nyhetsbildet, handler ikke bare om redaksjonelle prioriteringer. Det handler også om hvor vanskelig det er å få et fullstendig bilde. Aftenposten skrev denne uken at israelske medier er underlagt streng sensur og har begrenset adgang til å rapportere hvilke mål som rammes. Haaretz har stilt det samme spørsmålet direkte: om israelske myndigheter sensurerer hva omverdenen får se av rakettskader inne i landet.

Dermed oppstår en skjevhet
Vi ser ruinene i Iran i detalj. Men i Israel kommer bildene oftere stykkevis: et nedslag her, en sperret gate der, en togstasjon som er truffet, en barnehage eller boligblokk med skader, en polititalsmann foran et krater. Reuters skrev 18. mars at omtrent halvparten av de iranske missilene som er brukt siden krigen startet 28. februar, ifølge israelske militærkilder har vært utstyrt med klasevåpen. Slike våpen må stanses før de deler seg i luften. Hvis ikke, spres mindre ladninger over større områder – og da er det ikke lenger bare ett mål som rammes, men hele nabolag.

Også spørsmålet om flukt ut av Israel er mer uklart enn mange kanskje tror. Det finnes ingen åpent tilgjengelig, verifisert total for hvor mange som faktisk har forlatt Israel på grunn av denne krigen. Men Reuters har dokumentert at israelske myndigheter siden starten av mars har jobbet med løsninger både for å få folk inn og ut av landet via luft, land og sjø. 5. mars opplyste Israels transportdepartement at over 20.000 israelere hadde returnert til landet siden krigsstarten, mens rundt 120.000 israelere i utlandet ønsket å komme hjem. Samtidig ble det opplyst at myndighetene forsøkte å utvide mulighetene både for retur og utreise, og at utgående fly fra Ben Gurion i første omgang bare skulle få ta 50 passasjerer per avgang. Mange har også brukt ruter via Taba i Egypt og Aqaba i Jordan til Eilat.

Det forteller to ting samtidig: at mange israelere er strandet ute og vil hjem, men også at myndighetene ser et konkret behov for kontrollerte utreiser fra et land under vedvarende rakettangrep. Når flyging begrenses så hardt, og når land- og sjøveier trekkes inn som alternativer, sier det noe om hvor presset situasjonen faktisk er.

Internasjonal presse har heller ikke oversett dette fullstendig. Reuters har hatt flere saker om hvordan iranske missiler bryter gjennom luftforsvaret og skaper dødelige skader i Israel. AP har skrevet om gjentatte tilfluktsalarmer og nye skadesteder. The Guardian har rapportert om nesten 100 sårede i sør. Men samlet sett er det likevel Iran som fyller mest plass, både fordi ødeleggelsene der er større i omfang, og fordi Israel fortsatt i langt større grad kontrollerer informasjonsflyten om egne sårbarheter.

Det er derfor riktig å si at det skrives for lite om de sivile kostnadene inne i Israel.
Ikke fordi de ikke finnes. Ikke fordi Tel Aviv og andre israelske byer har sluppet unna. Men fordi denne krigen også er en informasjonskrig, der hva som blir vist fram – og hva som ikke blir vist fram – er en del av slagmarken. Når raketter slår ned i Ramat Gan, når togstasjoner i Tel Aviv blir skadet, når boligområder i Arad og Dimona treffes, og når myndighetene samtidig strammer inn hva som kan omtales, blir resultatet et nyhetsbilde der deler av virkeligheten forsvinner. Det første som faller i krig er sannheten.

Det betyr ikke at ødeleggelsene i Iran er overdrevet. Det betyr at ødeleggelsene i Israel ofte framstår underrapportert.
Og nettopp der ligger en historie flere burde skrevet langt tydeligere.

Kilder:
The Guardian
Reuters