Norge har tatt mål av seg til å bli Europas grønne batteri. Vi skal lagre karbon for kontinentet, elektrifisere sokkelen, eksportere strøm, importere anerkjennelse og holde moralske foredrag om lokal rensing og globalt ansvar. Vi skal være verdensmester i klimaregnskap. Problemet er bare at når vi selv skal kutte utslipp, så gjør vi det på den mest kreative måten som finnes: vi flytter dem – og håper ingen merker det.
Melkøya har blitt selve symbolet på denne øvelsen i grønn bokføring. I stedet for å pålegge Equinor å bygge co2-renseanlegg på gassturbinene, velger staten å trekke en gigantisk skjøteledning fra Finnmark. Utslippene forsvinner ikke. De bytter bare adresse og øker. På norsk sokkel blir tallene penere, mens et kull- eller gasskraftverk et sted i Europa må produsere litt mer for å dekke inn strømmen vi tok ut.
Samtidig prediker vi for resten av verden hvor viktig det er å rense lokalt. CO₂ skal fanges, fraktes til Øygarden og injiseres i Utsira-formasjonen. Vi har gjort karbonlagring til både eksportnæring og moralsk prosjekt. Men når det gjelder oss selv? Da blir prinsippene raskt til PowerPoint, og realpolitikken til skjøteledning fra land.
Elektrifisering fremstilles som miljøseier. I praksis er det en geografisk omplassering av problemet – med naturinngrep som bonus. Vindkraftverk på Finnmarksvidda for å holde fossil virksomhet i gang litt lenger. Reinbeiteområder industrialiseres for at klimaregnskapet i Oslo skal se ryddigere ut. Det grønne skiftet viser seg å være grønt først og fremst i regnearket.
Men Melkøya thrilleren handler ikke bare om klima. Den handler om noe langt mer ubehagelig: hvordan demokratiet og rettsstaten oppfører seg når store penger, store selskaper og politisk prestisje møtes i samme rom.
For når man begynner å se på prosessen, er det ikke bare turbiner som snurrer. Det gjør også hodet.
Manglende konsekvensutredninger. Konsesjoner gitt samme dag som søknader leveres. Departementer som ikke rekker å høre fylkeskommuner eller Sametinget fordi tiden plutselig ble så knapp. Ingen helhetlig kraftplan for Finnmark. Ingen beredskapsplan. Men rikelig med pressemeldinger om handlekraft.
Det rettslige utgangspunktet var egentlig banalt, to konsesjoner måtte til. En etter energiloven. En etter petroleumsloven. To runder med vurderinger. To runder med konsekvensutredninger. Det som fulgte lignet mer på et forvaltningsmessig tryllenummer.
Først en konsekvensutredning som ikke vurderer hvor mye strøm Melkøya faktisk trenger, eller hva det betyr for Finnmark. Deretter en søknad om fritak fra ny konsekvensutredning – med hemmelig begrunnelse. Hemmelighold innvilget. Samme dag fritaket gis, ligger neste søknad klar på pulten. Effektivt, ja. Også bemerkelsesverdig koordinert.
Når Stortinget omsider begynner å våkne og ber om alternativer, overlates utredningen til … jo tiltakshaver selv. Equinor får altså i praksis utrede om Equinors prosjekt er en god idé. Sammen med et direktorat underlagt departementet som allerede har bestemt seg. Det er som å be en eiendomsutvikler skrive sin egen reguleringsplan og deretter bli overrasket over konklusjonen.
Rapporten sendes ikke på høring, den offentliggjøres samme dag som konsesjonen gis. Ferdig snakka.
Imens står Finnmark igjen med naturinngrepene, kraftpresset og regningen. Og en voksende følelse av at avgjørelsene tas i rom der ingen fører referat og alle kjenner hverandre.
Vindkraftverk i reinbeiteområder og press på et allerede sårbart strømnett. Utsikter til høyere priser i nord, alt for å oppnå et klimakutt som i praksis er en flytting av utslipp.
Så har vi politikken.
SV som lovet motstand, men nå leter etter kart og kompass i samme lomme. FrP som varslet mulig snuoperasjon men snudde et par ganger og Arbeiderpartiet som snakker om juss mens kalenderen snakker om hastverk. Og et Storting som risikerer å stemme over noe som i realiteten allerede er kjørt gjennom maskineriet.
Og over alt dette: pressen. I et sunt demokrati er mediene vaktbikkjer. I denne saken har deler av dem fremstått mer som kommunikasjonsrådgivere med abonnement. Når lederartikler begynner å ligne ferdigskrevne notater fra regjeringskvartalet, er det ikke bare opposisjonen som burde bli urolig – det burde journalistene også.
Så kommer den norske spesialiteten: fraværet av lobbyregister. I landet som digitaliserer alt, måler alt og logger alt, finnes det ingen offentlig oversikt over hvem som påvirker hvem i de største økonomiske sakene. Vi vet ikke hvem som møtes. Hvem som ringer eller hvem som spiser middag med hvem. Vi vet bare at beslutningene ofte lander usedvanlig beleilig for de samme aktørene.
Det er ikke nødvendigvis korrupsjon. Det er bare et system som gjør korrupsjon overflødig.
Vi ber om tillit. Alltid mer tillit. Alltid uten kvittering. NAV-skandalen skulle lære oss noe om rettsstat og kontroll. Det den tilsynelatende lærte forvaltningen, var hvor effektivt hemmelighold kan være når stormen først legger seg.
Og midt oppi dette står klimaretroikken, Norge som Europas grønne batteri og klimaveiviser. Vi skal redde klimaet ved å eksportere kraft, importere utslipp og bygge ned natur for å opprettholde fossil produksjon litt til. Vi kaller det omstilling. Finnmark kaller det noe helt annet.
Spørsmålet er ikke lenger bare om Melkøya skal elektrifiseres. Spørsmålet er hva slags demokrati som står igjen når konsekvensutredninger blir formaliteter, høringer blir tidstyver og innsyn blir sikkerhetsrisiko. Natur ofres og klimakutt blir en geografisk øvelse i flytting av tall.
Lille tillits-Norge liker å tro at systemet alltid virker. Melkøya minner oss om at systemet også kan virke – bare ikke nødvendigvis for dem som betaler strømregningen, mister naturen eller bor lengst unna kontorene der beslutningene tas.
Vi skulle være Europas grønne batteri. Foreløpig ser det mer ut som vi er blitt Europas skjøteledning – koblet til alt, ansvarlig for lite, og alltid varme i endene.
Av Owe Ingemann Waltherzøe Partileder DNI