Hvert valg gir velgerne et løfte om retning. Likevel ender vi gang på gang med noe annet enn det vi faktisk stemte på. Det er ikke tilfeldig. Det er resultatet av politiske valgstunt og av at vi lar oss styre mer av følelser enn av innhold.
Stortingsvalget ga et tydelig signal. Velgerne ønsket en blåere kurs. Like før målstreken kom imidlertid manøveren som skulle endre fortellingen: Jonas Gahr Støre hentet frem Jens Stoltenberg. Ikke som ny politikk, men som symbol. Som trygghetsanker. Som merkevare.
Stoltenberg hadde egne planer. Han var ferdig i norsk politikk. Men da Arbeiderpartiet sto i motbakke, ble han hentet frem for å redde partiet. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn politisk markedsføring. Et reklamestunt forkledd som ansvarlighet.
Og det fungerte.
Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Norske valgkamper handler i stadig mindre grad om hvilke beslutninger som faktisk skal tas etter valget, og i stadig større grad om hvem som skaper den riktige følelsen der og da. Når politikken ikke overbeviser, byttes budskapet ut med personer, krisefortellinger og iscenesatte øyeblikk.
Slik avsløres valgstuntet: Det kommer alltid sent. Når meningsmålingene svikter. Når partiet trenger å flytte oppmerksomheten bort fra resultater og ansvar. Da kommer redningsmannen, det store løftet, den emosjonelle appellen. Ikke fordi løsningen er ny, men fordi velgerne skal slutte å stille spørsmål.
Vi ser det hver gang. Kjente fjes trumfer konkret politikk. Frykt for det ukjente brukes mer effektivt enn ærlighet om konsekvenser. Mediene løper etter dramaturgien, ikke etter regnestykket. Og velgerne blir sittende igjen med inntrykk ikke innsikt.
Et annet tydelig tegn er at det sjelden diskuteres hva som faktisk vil skje etter valget. Ikke hvilke kompromisser som er uunngåelige. Ikke hvem som får mest makt i forhandlingene. Ikke hvilke løfter som allerede er umulige å holde. Det snakkes om retning, verdier og ansvar men nesten aldri om regningene som skal betales.
Når valgkampen handler mer om stemning enn styring, er det ikke rart at tilliten svekkes. For demokratiet forutsetter at velgerne får reelle valg, ikke markedsførte narrativer. Det forutsetter at vi stemmer på politikk ikke på redningshistorier.
Spørsmålet er derfor ikke hvorfor partiene gjør dette. De gjør det fordi det virker. Det egentlige spørsmålet er hvorfor vi lar oss blende, hver eneste gang. Hvorfor vi godtar at makt flyttes fra åpen debatt til lukkede strategimøter. Og hvorfor vi først begynner å stille de kritiske spørsmålene etter at valget er avgjort.
Et modent demokrati tåler uenighet, tydelige valg og ærlige konsekvenser. Det tåler derimot dårlig at velgerne behandles som målgrupper i en reklamekampanje.
Kanskje er tiden inne for å kreve mindre show og mer sannhet før neste stunt igjen tar overskriftene.