Norge bruker nå hundrevis av milliarder på forsvar, beredskap og sikkerhet. Det er nødvendig. Verden rundt oss er blitt farligere, og staten har et ansvar for å beskytte landet.

Men hvem beskytter demokratiet?
Dette spørsmålet er blitt aktualisert gjennom debatten om en ny maktutredning, der blant andre professor Anine Kierulf har argumentert for at Stortinget bør få en grundig gjennomgang av hvordan makten i Norge faktisk utøves i 2026.
Det er et spørsmål som fortjener langt større oppmerksomhet.
For Norge i dag er ikke Norge i 2003.

Mange av beslutningene som påvirker hverdagen vår tas i dag langt fra kommunestyresalen og langt fra Stortingets talerstol. Internasjonale avtaler, overnasjonale organer, direktorater, tilsyn, foretak og komplekse byråkratiske strukturer har fått stadig større betydning. Samtidig foregår en stor del av den offentlige samtalen på plattformer kontrollert av globale teknologiselskaper. Algoritmer bestemmer i økende grad hva vi ser, hva vi leser og hvilke saker som når fram til folk. De selskapene er ikke valgt av noen. De står ikke til ansvar for norske velgere.

Også mediene har endret seg. Informasjonsstrømmen er enorm, oppmerksomheten fragmentert, og det blir stadig vanskeligere for folk å orientere seg i et landskap fylt av påvirkning, kampanjer og kunstig intelligens. Samtidig vokser staten. Nye oppgaver legges til nye organer. Ansvar flyttes, deles eller pulveriseres. Når noe går galt, blir det ofte vanskelig å vite hvem som faktisk har ansvaret.
Det betyr ikke at demokratiet er i fare. Men det betyr at demokratiet ser annerledes ut enn før. Derfor virker det merkelig at så mange politikere ikke ønsker en ny maktutredning. En slik gjennomgang er ikke et angrep på demokratiet. Tvert imot er det demokratiets egen helsesjekk.

Vi gjennomfører jevnlig tilstandsrapporter på broer, tunneler, kraftverk og forsvarsmateriell. Hvorfor skulle vi ikke gjøre det samme med styringssystemet som hele landet hviler på?
Hvis demokratiet er en del av vår nasjonale sikkerhet, må vi også være villige til å undersøke hvordan det faktisk fungerer.
Det handler ikke om høyre eller venstre. Ikke om EU-tilhengere eller EU-motstandere. Ikke om regjering eller opposisjon.

Det handler om noe langt mer grunnleggende:
At folket fortsatt skal kunne forstå hvor makten ligger, hvem som utøver den, og hvordan den kan holdes ansvarlig.
Hvis vi ikke stiller de spørsmålene nå, når skal vi gjøre det?