Hvorfor heter det sjeldne jordmetaller? Fordi noen kjemikere på 1700-tallet fant noen merkelige oksider i et svensk steinbrudd og trodde de hadde snublet over noe usedvanlig, eksotisk – «rare earths». Ironisk nok er de verken spesielt sjeldne eller mystiske. De er bare vanskelige å utvinne, vanskelige å raffinere – og i dag helt uunnværlige for elbiler, vindturbiner, våpenteknologi og alt som kalles «grønn omstilling».
Motorene i den nye verden
I elbiler sitter sjeldne jordmetaller i hjertet av motoren – i de permanente magnetene som gjør motorene små, sterke og effektive. Uten neodym, dysprosium og kompanjongene deres blir det tungt, stort og mindre effektivt. Det samme gjelder for vindturbiner: de enorme rotorene som roterer i Nordsjøen og i Atlanteren, drives av magneter og materialer som nesten ingen forholder seg til i hverdagen, men som enhver stormakt følger nøye på råvarebørsen.
Til dette kommer litium, kobolt, nikkel, mangan og grafitt i batteriene – de stoffene som gjør at energien i det hele tatt kan lagres, enten den kommer fra kullkraft, atomkraft eller en vindfull natt i Nordsjøen. Overgangen til «ren energi» er i praksis en overgang til en verden der mineraler og metaller betyr mer enn olje gjorde i forrige århundre.
Når kurvene virkelig tok av
Se på tidslinjen. Rundt 2010–2012 begynte elbilene å bli mer enn en kuriositet. Etter 2015 skjøt salget fart i flere land, og i løpet av 2020-tallet har elbiler gått fra nisje til massemarked, med årlige salgsvekster på rundt 20–30 prosent globalt og stadig høyere andeler av nybilsalget.
Vindkraften fulgte en lignende kurve: fra beskjedne volumer på 2000-tallet til eksplosiv oppskalering, rekordår etter rekordår og tresifrede gigawatt installert globalt årlig de siste årene. Mens grafene over elbilsalg og vindkraftkapasitet skjøt i været, skjøt også etterspørselen etter sjeldne jordmetaller og kritiske mineraler i været – og med den, prisen, strategien, og interessen til alle som tenker geopolitikk.
Kartet tegnes på nytt
Så tilfører vi et annet kart – det politiske. Ukraina, Grønland, Venezuela.
I Ukraina handler det offisielt om territorium, suverenitet og sikkerhet i Europa. Men Ukraina sitter også på betydelige forekomster av titan, litium og andre kritiske mineraler som EU og USA har plassert høyt på sine strategiske lister. Grønland, lenge et isdekket sideshow, har i løpet av få år blitt omtalt som en potensiell gullgruve for sjeldne jordmetaller, kritiske mineraler og nye sjøruter – og står nå midt i en åpen kamp om innflytelse mellom USA, Europa, Kina og Russland.
Venezuela, på sin side, er ikke noen svær produsent av sjeldne jordmetaller – men det er et land med enorme oljereserver, som flere analytikere kobler direkte til energibehovet knyttet til nettopp prosessering av sjeldne jordmetaller og andre kritiske mineraler. En energitung mineralverden trenger billig energi. Og den som kontrollerer energien, kan påvirke hvem som kontrollerer mineralene.
Den nye avhengigheten
Sjeldne jordmetaller kalles «rare», men de virkelige sjeldenhetene er stabile leveransekjeder. Kina kontrollerer imidlertid rundt 60 prosent av gruvedriften og over 90 prosent av raffineringskapasiteten for sjeldne jordmetaller. Det betyr at det meste som sitter i elbilene på europeiske veier og vindturbinene langs våre kyster, en eller annen gang har vært innom kinesiske fabrikker. Det bør få enhver politisk strateg til å tenke seg om.
På dette bakteppet haster vestlige land med å sikre seg alternative kilder: avtaler med Australia, Canada, Grønland, Republikken Kongo – og forsøk på å bygge egen prosessindustri. Når mineraler forklares som både «nøkkelen til energiovergangen» og «avgjørende for militær kapasitet», får gruvekartet plutselig samme status som oljekartet hadde under den kalde krigen.
Spørsmål det er lov å stille
Når elbilkurvene peker opp, vindkraftkurvene peker opp og kurvene for etterspørselen etter sjeldne jordmetaller peker enda brattere opp, mens kartet over geopolitiske konflikter overlappes med kartet over kritiske mineraler – er det da helt urimelig å stille noen enkle spørsmål?
· Når stormakter plutselig viser brennende interesse for Grønland, handler det bare om klima og forsvar, eller også om sjeldne jordmetaller, litium og nye ruter for utvinning og frakt?
· Når Ukraina beskrives som en «hjørnestein i Europas sikkerhet», hvor stor del av den sikkerheten handler om energi, mineraler og kontroll med kritiske råvarer for fremtidens industri?
· Når Venezuela igjen trekkes inn i storpolitikken, handler det bare om demokrati – eller også om olje som trengs for å drive en ny mineraløkonomi, der prosessanlegg, gruvedrift og raffinering krever enorme mengder energi?
Spørsmålene besvarer seg ikke selv. Men de bør stilles. For i en verden der elbiler og vindturbiner selges inn som veien til fred, frihet og uavhengighet, kan det være verdt å minne om at de faktisk drives av noe – og at dette noe finnes i bakken, eies av noen, fraktes av noen og kontrolleres av noen.
Om det er tilfeldig at geopolitikkens nye konfliktlinjer følger linjene for sjeldne jordmetaller og kritiske mineraler, eller om de to kartene har mer med hverandre å gjøre enn politiske taler avslører – det overlates til leseren å gruble på. For det eneste virkelig sjeldne i denne historien, er kanskje ikke metallene, men viljen til å stille de ubehagelige spørsmålene.