NAGORO, JAPAN: I denne avsidesliggende fjellandsbyen er de fleste innbyggerne laget av halm og tekstiler. Bak den spesielle forvandlingen står én kvinne og hennes ønske om å holde minnene i live.
Langs de svingete veiene i Nagoro, dypt inne i Shikoku-fjellene, kan det ved første øyekast se ut som en travel liten bygd. Noen venter på bussen, andre jobber i åkeren, og en gruppe barn sitter tilsynelatende fordypet i skolearbeid.
Men når man kommer nærmere, ser man at ingen beveger seg. Ingen snakker. Øynene er knapper, og ansiktene er sydd for hånd.
En landsby som forsvant
For noen tiår siden var Nagoro en levende bygd med hundrevis av innbyggere og en aktiv skole. Men i likhet med mange andre steder i det rurale Japan, førte fraflytting og en aldrende befolkning til at gatene ble tomme.
Da Tsukimi Ayano (74) flyttet tilbake til hjembygden tidlig på 2000-tallet, oppdaget hun at nesten alle hun kjente var borte. Da hun plantet frø som ikke ville spire, lagde hun et fugleskremsel som lignet på faren sin. Det ble starten på det som nå er kjent som «Dukkene i Nagoro».
«Jeg ser aldri på dukkene som noe skummelt. De er naboene mine som har dratt, men som nå er her igjen,» har Ayano tidligere uttalt i internasjonale medier.
Over 350 «innbyggere»
I dag bor det færre enn 30 virkelige mennesker i Nagoro, mens antallet dukker har passert 350. Ayano lager stadig nye for å erstatte de som blir slitt av vær og vind. Hver eneste dukke har en historie, et navn og en personlighet som speiler en tidligere befolkning.
I den lokale skolen, som ble lagt ned i 2012 da de to siste elevene gikk ut, sitter nå hele klasserom fulle av dukker. De «venter» på læreren, evig fastfrosset i tid.
Turisme og ettertanke
Selv om landsbyen har blitt en populær destinasjon for fotografer og nysgjerrige turister, ligger det et alvor bak de fargerike tøyfigurene. Nagoro har blitt et symbol på Japans demografiske krise, der en synkende fødselsrate og urbanisering fører til at hele lokalsamfunn bokstavelig talt dør ut.
For de få gjenværende menneskene i dalen har dukkene gitt stedet nytt liv – selv om det er av det tause slaget.