Beredskap må veie tyngre enn systemvalg. Redningshelikopterbasen i Tromsø er en av de viktigste beredskapsressursene i Nord-Norge. Den dekker enorme havområder, krevende fjellterreng og noen av landets mest værutsatte soner. Nettopp derfor er det avgjørende at endringer i organisering og drift faktisk styrker beredskapen, ikke bare ser bra ut på papiret.
Det er nå besluttet at Luftforsvaret skal overta ansvaret for redningshelikopterbasen i Tromsø. Samtidig er det varslet store investeringer i nye redningshelikoptre og utbygging av basen. Ambisjonen er å styrke beredskapen i nord, det er bra. Men ambisjon alene er ikke nok.Spørsmålet mange stiller seg er dette:Gir denne overføringen raskere respons, bedre samhandling og tryggere redning for folk i nød?Nord-Norge har lange avstander, få alternative ressurser og værforhold som ofte gjør redningsoppdrag ekstra krevende.
Da er man helt avhengig av lokalkunnskap, erfaring og tett samspill mellom redningstjeneste, helsevesen, frivillige og andre sivile aktører. Dette er kompetanse som er bygd opp over lang tid og som ikke må gå tapt i en organisatorisk overgang.Redningstjenesten i Norge har tradisjonelt vært sivil i sitt vesen, selv om Forsvaret har vært en viktig bidragsyter. Når mer ansvar nå samles hos militæret, må det stilles tydelige krav til at det sivile redningsoppdraget fortsatt er styrende, også i praksis, ikke bare i intensjonserklæringer.
Dette handler ikke om å være for eller imot Forsvaret. Det handler om å være for best mulig beredskap. Når minutter kan skille liv og død, er det responstid, tilgjengelighet og lokalkompetanse som teller, ikke hvem som står øverst i organisasjonskartet.Nord-Norge fortjener en redningshelikoptertjeneste som er tilpasset Nord-Norge. Endringer må evalueres åpent, med lokal involvering og tydelige beredskapsmål.Beredskap er ikke et eksperiment.Det er et ansvar.