Det er en stille form for galskap som gjennomsyrer redaksjonene. Ikke sånn galskap som fører til geniale avsløringer, men den latente, algoritmestyrte varianten – den som får ellers oppegående redaktører til å snakke om «engasjementstall» med samme inderlighet som en rusavhengig snakker om neste dose.
For i 2026 handler journalistikk ikke lenger om å opplyse. Den handler om å trigge. Om den kan pakkes i fem ord – helst med utropstegn og følelsesladet språk – da er den klar til servering. Fakta? Tja, det kan alltids etterkontrolleres senere av Faktisk.no, selve inkarnasjonen av vår tids mediale selvangivelse.
Den nye kirken
Faktisk.no – «sannhetsbyrået» – er blitt en slags sekulær kirke der journalister skrifter sine tabber og ber om tilgivelse fra kollegaene som har tildelt seg selv rollen som presteskapet. Bønnene skjer i offentlighet, syndene katalogføres, og opposisjonelle stemmer får sine digitale bannbuller.
Ironien er til å ta og føle på: I en tid der ytringsfriheten skulle blomstre i møte med digitale plattformer, har norske medier isteden bygget sitt eget Sannhetens Politidistrikt. Et sted der «faktasjekk» betyr at noen googler i tre minutter, ringer en tilfeldigvis tilgjengelig statsviter, og erklærer «konklusjon: Feil».
Ekspertsirkuset
For hva er egentlig en ekspert anno 2026? Det er som oftest den første som tar telefonen.
Når journalistens frist nærmer seg og deadline-panikken setter inn, er kvalifikasjonen «tar telefonen klokka 21.30» blitt selve gullbilletten til nasjonal dekning. Det spiller tilsynelatende ingen rolle om personen har forsket på feltet, lest relevant litteratur, eller i det hele tatt vet hva spørsmålet handler om – så lenge sitatet er klikkvennlig, er det gyldig.
Den virkelige valutaen
Klikk er vår tids myntenhet. Lesertall har blitt erstatningen for troverdighet, og emosjoner har for lengst dyttet intellektet ut av journalistikken.
Når redaktører snakker om kvalitet, betyr det i dag ikke dybde, research eller språklig kraft – det betyr – me svært få unntak - gjennomsnittlig lesetid per artikkel. Den som drar flest reaksjoner i kommentarfeltet, er den som får mest plass. Den som prøver å forklare, blir avbrutt av redaktøren som sier: «Kan vi ikke heller legge inn et ‘har aldri skjedd før’?»
Skandalen som format
Skandalen er blitt normaltilstanden. Hvis noe ikke er dramatisk nok, skaper man dramaet selv – i overskriften, i mellomtittelen, eller ved å bruke et bilde som antyder mer enn teksten faktisk sier. I det nye medieverdenen er virkeligheten en råvare, ikke et ansvar.
Og når journalistikken blir industri, må maskinene mates. Da hjelper det lite at resultatet stadig oftere minner om komisk teater: den ene meningsmålingen motsier den andre, hver påstand får en «faktasjekk», og alle vinner litt – bortsett fra publikummet som forsøkte å forstå hva som faktisk skjedde.
Profesjonen som glemte seg selv
Det mest tragikomiske av alt, er at journalistene fremdeles omtaler seg som «den fjerde statsmakt». I praksis har de for lengst abdikert til fordel for et API. Der politikere før fryktet Dagbladets forside, frykter de nå bare TikTok-statistikken bak den.
Journalistikken har blitt en selvrefererende øvelse i egen relevans – en bransje så travelt opptatt med å korrigere andres virkelighetsoppfatning at den glemte å bevare sin egen.
Det burde være et varselrop når et samfunn som påberoper seg å være fritt, må ha et eget byrå for å avgjøre hva som er sant. Den frie meningsutvekslingen som bygde både tillit og demokrati, er byttet ut med en felles jakt på avvik, en oppmåling av feil, en kollektiv nevrose forkledd som «faktasjekk».
Så ja, man kan spørre: har det klikket?
Svaret er sannsynligvis ja – og ikke bare hos leserne.