Debatten om Grønlands fremtid har de siste dagene blitt skjerpet. I norsk offentlighet er det nå også fremmet argumenter for at Grønland kan inngå i en forhandlingsløsning der USA får kontroll over øya, begrunnet med europeisk sikkerhet og hensynet til NATO.

Dette er ikke bare en internasjonal diskusjon. I et debattinnlegg i VG 7. januar 2026, med tittelen «Gi Trump Grønland – i bytte mot europeisk sikkerhet!», argumenterer Kristian Brekke for at Danmark bør vurdere å overføre eller dele suvereniteten over Grønland som del av en strategisk avtale med USA. Innlegget er tydelig på at Grønland kan fungere som et forhandlingskort for å sikre amerikanske sikkerhetsgarantier og unngå intern splittelse i NATO.

Innlegget representerer et tydelig standpunkt i debatten – men det reiser også flere grunnleggende spørsmål som ikke kan forbigås.

Hvem har rett til å avgjøre Grønlands fremtid?

Det mest sentrale spørsmålet er ikke hvordan stormakter vurderer Grønlands strategiske betydning, men hvem som faktisk har rett til å bestemme øyas politiske status.

Grønland er et selvstyrt område med eget folk, egne politiske institusjoner og en tydelig folkerettslig forankret rett til selvbestemmelse. Det innebærer at avgjørelser om uavhengighet, videre tilknytning til Danmark eller andre statlige ordninger kun kan treffes av Grønlands befolkning selv, gjennom demokratiske prosesser.

Dette prinsippet gjelder uavhengig av sikkerhetspolitiske vurderinger gjort i Washington, København eller andre europeiske hovedsteder.

Grønland i sikkerhetspolitisk kontekst

USA har hatt militær tilstedeværelse på Grønland i flere tiår, og øya er allerede integrert i vestlig forsvarsstruktur gjennom eksisterende avtaler. Spørsmålet om formell suverenitet skiller seg derfor fra spørsmålet om militær tilgang og samarbeid.

Å argumentere for at sikkerhet nødvendigvis forutsetter eierskap eller suveren kontroll, er et politisk standpunkt – ikke et ubestridt faktum.

NATO og ansvarsplassering

I debatten hevdes det at uenighet om Grønland kan svekke NATO-samholdet. Det er et relevant poeng, men det forutsetter også en avklaring av ansvar. Dersom spenninger oppstår som følge av press mot et alliert lands territorielle integritet, reiser det spørsmål om hvorvidt utfordringen ligger i motstanden mot press – eller i presset i seg selv.

For en forsvarsallianse bygget på gjensidig respekt for suverenitet, er dette et sentralt prinsippspørsmål.

Konsistens i folkerettslige prinsipper

Europa har vært tydelig i sin fordømmelse av Russlands krig mot Ukraina, nettopp med henvisning til at grenser ikke skal endres gjennom makt eller press. I den sammenhengen blir det viktig å være konsekvent også når presset kommer fra allierte.

Folkerettens prinsipper mister legitimitet dersom de praktiseres selektivt.

En avgrensning som må være tydelig

Det er legitimt å diskutere Grønlands rolle i internasjonal sikkerhet, og det er legitimt å analysere stormakters interesser i Arktis. Det som derimot ikke kan tas for gitt, er at Grønlands framtid kan avgjøres gjennom forhandlinger mellom andre stater.

Uansett hvilke sikkerhetspolitiske hensyn som trekkes frem, forblir ett forhold uendret:
Det er Grønlands befolkning som alene har rett til å bestemme Grønlands politiske framtid.

Kilder