Vi lærte på skolen at historien hadde en bunnplanke. Vi ble fortalt at etter 1945 fantes det grenser menneskeheten aldri mer ville krysse, og at de internasjonale institusjonene var vår felles forsikring mot barbariet. I april 2026 må vi erkjenne at denne forsikringen er i ferd med å utløpe. Det vi er vitne til i dag, er en systematisk demontering av selve menneskeverdet, orkestrert av ledere som har gjort uforutsigbarhet og egoistisk maktbegjær til sin fremste strategi. Beretningene om andre verdenskrig, som før virket som det ultimate mørket, blekner i møte med den kyniske effektiviteten dagens ledere utviser i sin jakt på kontroll.

De forsvarsløses fall

Verden er blitt en plass der det ikke lenger finnes trygge soner. Fra de utbombet ruinene i Ukraina og Iran, til den pågående utslettelsen av sivilsamfunnet i Gaza og Libanon, ser vi det samme mønsteret: Barn, eldre og syke er ikke lenger bare tragiske ofre for omstendighetene. De er blitt strategiske mål.

Det er blitt en normalisert del av den militære verktøykassen å legge hele nabolag i aske med henvisning til «fiendtlige elementer», ofte uten at det legges frem et eneste bevis for at det faktisk befant seg militære mål i ruinene. Denne taktikken – å utslette først og rettferdiggjøre senere – brukes for å knekke motstanderens vilje gjennom ren terror. Når man bomber et aldershjem, en skole eller en fødeavdeling, sender man et budskap som går utover den militære strategien; man angriper selve livsgrunnlaget til et folk.

Jakt på sannhetsvitner og livreddere

Et av de tydeligste tegnene på det moralske forfallet i 2026, er den systematiske jakten på dem som tradisjonelt har hatt særskilt beskyttelse i krig. Journalister og helsepersonell er ikke lenger fredet. Ved utgangen av 2025 ble det satt dystre rekorder i antall drepte pressefolk, og trenden har akselerert inn i 2026. Ved å eliminere de som rapporterer, sikrer lederne at deres egne narrativer får stå uimotsagt i mørket.

Samtidig ser vi at helsepersonell rammes direkte. Sykehus pulveriseres og medisinske konvoier angripes, ikke som feilgrep i «krigens tåke», men som en bevisst metode for å paralysere samfunnet. Når de som skal lege sår blir målskiver, forsvinner det siste rest av menneskelighet fra slagmarken.

Galskapens galleri

Bak denne utviklingen står ledere som i økende grad styres av personlig prestisje og historiske vrangforestillinger. Vladimir Putin har gjort terror mot sivile til en europeisk normaltilstand, mens Donald Trump har gjort uforutsigbarhet til en global valuta som setter hele den internasjonale sikkerhetsarkitekturen i spill.

I Midtøsten ser vi en brutalitet som utfordrer alle rettslige definisjoner. Handlingene mot sivilbefolkningen i Gaza og de utvidede angrepene mot naboland beskrives nå av uavhengige observatører som en bevisst politikk for å gjøre landområder ubeboelige for fremtiden. Samtidig leker regimene i Iran og Nord-Korea med atomært ragnarok, mens ledere som Erdoğan utnytter det globale kaoset til å flytte egne grenser på bekostning av minoriteter og flyktninger.

Det kinesiske paradokset

Det kanskje mest urovekkende tegnet på hvor galt det har gått, er rollen Kina nå har fått. I en verden styrt av ledere som flørter med kaos, står Xi Jinping frem som den mest rasjonelle aktøren. Det er en absurd og mørk ironi at en autoritær overvåkningsstat nå fremstår som det eneste stabile ankeret i verdenspolitikken. Xi spiller det lange spillet med en iskald kalkulering, mens lederne i både vest og øst ser ut til å ha mistet evnen til å se konsekvensene av sin egen krigshissing.

En glemt lærdom

Når man aksepterer at det er greit å drepe barn for å oppnå en politisk agenda, når man sulter ut hele befolkninger i «selvforsvarets» navn, og når maktbegjær trumfer sivilisasjonens overlevelse, da har vi forlatt fornuftens tidsalder.

Vi har skapt en verden som er farligere enn noen gang, fordi teknologien for ødeleggelse er total, mens den moralske sperren mot å bruke den er forsvunnet. Hvis 2026 blir stående som året da vi sluttet å la oss sjokkere over at det mest verneverdige blir tråkket på, har vi ikke bare glemt andre verdenskrig. Da har vi kastet vrak på selve fundamentet for menneskeheten. Det som før var en advarsel fra historien, er i ferd med å bli vår nye virkelighet – og denne gangen er det ingen som kommer for å redde oss fra ledernes kollektive galskap.

"Verden brenner ikke bare på grunn av ondskap, men på grunn av den systematiske galskapen hos de som holder fyrstikkene."