Det finnes to typer frister i Norge: De du får – og de staten gir seg selv. De første er korte, absolutte og fulle av trusler. De andre er lange, elastiske og helt uten konsekvenser.
Borgeren: to uker, ellers…
Sendes det et brev fra NAV, Skatteetaten eller kommunen, er refrenget velkjent: «Svar innen 14 dager», «Frist: 7 dager», «Manglende svar kan få konsekvenser for saken din». Det gjelder byggesøknader, trygdesaker, skattesaker – ofte i situasjoner der den som mottar brevet verken er jurist, økonom eller ekspert på regelverket.
Likevel forventes det at borgeren på rekordtid skal:
· Finne frem dokumentasjon som ikke engang det offentlige selv har oversikt over.
· Forstå lovtekster som knapt nok er begripelige for dem som forvaltet dem.
Og kommer svaret for sent? Da stanses utbetalinger, avslås søknader, ilegges overtredelsesgebyr – eller saken må starte på nytt, til borgerens kostnad.
Staten: «Saken er til behandling»
På den andre siden av bordet sitter staten. Der er tempoet et annet.
«Saken er til behandling.»
«På grunn av stor saksmengde må du regne med lengre saksbehandlingstid.»
«Vi har dessverre ikke anledning til å gi et estimat.»
Mens borgeren må levere innen dager, kan det offentlige bruke måneder, i enkelte tilfeller år. I mellomtiden kan:
· Boligkjøp ryke fordi en byggesak ikke er avklart.
· Mennesker stå uten inntekt fordi en trygdesak ligger i bunken.
· Feil i skattefastsettelse henge som en sky over privatøkonomien.
Men der borgeren hefter personlig for sine feil og forsinkelser, skjer det lite og ingenting når forvaltningen tar feil. En feilaktig avslag? Ja vel, da får du kanskje medhold etter klage. Kanskje. En gang.
Asymmetrien i ansvar
Det mest absurde er ikke bare tidsforskjellen – det er ansvarsfordelingen.
Borgeren:
· Har personlig økonomisk og juridisk ansvar.
· Risikerer trekk, gebyr, avslag eller i ytterste konsekvens straff hvis noe blir feil.
Saksbehandleren:
· Representerer «systemet» og bærer ingen personlig konsekvens ved feil.
· Kan ta feil i juss, fakta og skjønn – og likevel gå videre til neste sak som om ingenting er hendt.
Det forventes at borgeren både er rask og minst like kompetent som forvaltningen. Mens det offentlige kan være både tregt og feilbarlig – uten annet ubehag enn litt medieomtale nå og da.
Dokumentavgiften: statens jackpot
Så har vi dokumentavgiften – statens egen gullgruve.
Det offentlige har digitalisert tinglysning, automatisert prosesser og effektivisert rutiner. Kostnadene per transaksjon har falt dramatisk. Likevel har regningen til borgerne skutt i været fordi avgiften følger boligprisene.
Resultatet:
· Når boligprisene øker, øker også dokumentavgiften – uten at staten løfter en finger ekstra.
· En familie som flytter fra en toroms til en fireroms, kan betale hundretusener bare for å få lov til å bytte tak over hodet.
Staten har altså effektivisert sin del – men beholder en avgift som om hver eiendomsoverføring var et kostbart håndverk. Forskjellen mellom reell kostnad og innkrevd beløp er ren skatt i forkledning.
Like krav – begge veier
Hvis staten virkelig mener alvor med likebehandling og rettssikkerhet, er det på tide å snu kravene:
· Samme tidsfrister begge veier: Får borgeren 14 dager, skal det offentlige også ha en bindende frist for å svare – med automatiske konsekvenser når de brytes.
· Reelt ansvar for feil: Når feil saksbehandling fører til økonomisk tap, skal det automatisk gi rett til erstatning – ikke et nådeløst klagesystem der borgeren må bevise alt selv.
· Kompetansekrav begge veier: Hvis man forventer at borgeren skal forstå kompliserte regler, må det offentlige i det minste dokumentere at egne vedtak er faglig forsvarlige – og stå til ansvar når de ikke er det.
Og når det gjelder dokumentavgiften:
· Reduksjon eller avvikling bør være en naturlig konsekvens av digitalisering og effektivisering.
· Staten må slutte å late som om dette er kostnadsdekning; det er en ekstra skatt på helt vanlige livsvalg.
Når makt møter motmakt
I dag er maktforholdet mellom søker og saksbehandler skjevt. Den ene står med livet, økonomien og fremtiden sin i hånden. Den andre står med stillingsvern og ansiktsløse prosedyrer i ryggen.
Det er ikke urimelig å foreslå at saksbehandlere og offentlige etater får kjenne litt av den standarden de selv påfører borgerne: tidsfrister med reelle konsekvenser, personlig og institusjonelt ansvar for grove feil, og plikt til å rydde opp – raskt.
For hvis staten faktisk er til for borgerne, og ikke omvendt, er det på høy tid at det syns i både frister, avgifter og ansvar. Ikke bare på papir, men i praksis.