Rikssynser’n: -Det finnes øyeblikk i verdenspolitikken der retorikk og realitet kolliderer så kraftig at historien nesten skriver kommentaren selv.

USAs president Donald Trump har lenge fremstilt seg som en president som skulle avslutte kriger, ikke starte nye, bare bry segom indre anliggender. Krigen mot Iran kan bli det definitive bruddet med den fortellingen. Mens Washington DC og Benjamin Netanyahu begrunner angrepene med sikkerhet og selvforsvar, vokser det nå fram et helt annet narrativ blant eksperter og diplomater: at dette aldri først og fremst handlet om atomvåpen.

En krig som lå i kortene Flere fagmiljøer har pekt på at konflikten mellom Israel og Iran ikke oppsto over natten. Mistilliten er flere tiår gammel, og israelsk sikkerhetstenkning har lenge vært preget av frykten for et regionalt maktskifte dersom Iran styrker sin innflytelse. Historiker Eirik Kvindesland har i intervjuer med NTB beskrevet situasjonen som en «historisk mulighet» sett fra israelsk perspektiv. USA hadde allerede betydelige styrker i regionen. For Israel representerte det et strategisk vindu som kanskje ikke ville åpne seg igjen. Det er et brutalt, men velkjent geopolitisk prinsipp: Stormakter handler sjelden kun ut fra idealer. De handler når maktbalansen tillater det.

Fred eller regimeendring? Den offisielle begrunnelsen har vært at Iran utgjør en akutt trussel. Norske myndigheter, med utenriksminister Espen Barth Eide i spissen, har vært blant dem som har stilt spørsmål ved nettopp dette. Folkeretten åpner for forkjøpsangrep kun dersom en umiddelbar og dokumenterbar fare foreligger. Flere jurister og sikkerhetseksperter mener terskelen ikke er oppfylt. Samtidig har både Netanyahu og Trump beveget seg stadig nærmere et annet mål: regimeendring. Når en president oppfordrer et annet lands befolkning til å «ta over regjeringen sin» mens bombene faller, blir skillet mellom forsvarskrig og politisk intervensjon vanskelig å opprettholde.

Atomavtalen som forsvant Ironien er at diplomatiske spor fortsatt eksisterte. Ifølge flere analyser var det tegn til framgang i samtaler om atombegrensninger kort tid før eskaleringen. Dersom det stemmer, reiser det et ubehagelig spørsmål: Var krigen uunngåelig — eller ble den valgt? Kritikere, blant dem amerikanske analytikere i liberale tankesmier, hevder at målet aldri bare var Irans atomprogram, men å svekke eller endre regimet i Teheran. Andre avviser dette som naivt og peker på Irans militære kapasitet og regionale nettverk av militser. Sannheten ligger trolig et sted mellom idealisme og realpolitikk. Og som kjent er sannheten den aller første som faller i en krig.

Sivile betaler alltid prisen Tallene fra fjorårets kamper gir en brutal påminnelse om hva slike strategiske vurderinger betyr i praksis. Bombing av militære mål rammet også boligområder og fengsler. Sivile døde på begge sider. Missiler og luftvern skaper sjelden klare moralske linjer — bare nye gravsteder. Iran står dessuten relativt alene statlig sett. Russland og Kina har sterke interesser i regionen, men liten appetitt på direkte militær involvering. Resultatet kan bli en langvarig asymmetrisk konflikt snarere enn et raskt oppgjør.

Fredsprisen som glapp Trump har flere ganger antydet at han ønsket å bli husket som en fredsskaper. Noen av hans støttespillere har til og med løftet fram Nobelprisen som et mulig mål. Den døren fremstår nå lukket. Kriger i Midtøsten har en tendens til å bli lengre, dyrere og mer uforutsigbare enn planlagt. De påvirker oljepriser, valgresultater og allianser langt utenfor regionen. Historien er full av ledere som gikk inn i konflikter overbevist om at de kontrollerte utfallet. De fleste gjorde ikke det. Og dersom dette virkelig utvikler seg til et «endelig oppgjør» med Iran, kan ettertiden komme til å huske beslutningen som starten på noe langt større — ikke slutten på noe.