Donald Trump vil etablere sitt eget «fredsforum»: privat, eksklusivt og prissatt til én milliard dollar i året for adgang. Et geopolitisk VIP-rom der medlemskap avgjøres av betalingsevne, politisk underdanighet – og presidentens dagsform. FN er tungrodd. Overbyråkratisk. Ofte handlingslammet. Det er et reelt problem. Men løsningen på tregt demokrati er ikke udemokratisk maktkonsentrasjon.
Når verdens mektigste statsoverhode bygger en privat fredsarkitektur uten folkerettslig forankring, uten demokratiske kontrollmekanismer og uten reell åpenhet, er det ikke fred som styrkes – det er makt. Et slikt forum kan raskt bli et verktøy for politisk press, økonomiske bytter og militære intervensjoner forkledd som «stabilisering». Canada nektes sete ved gutteklubben grei bordet. Norge har hatt ryggrad nok til å si takk, men nei takk.
Historien gir oss ingen grunn til å være naive. Libya. Irak. Serbia. Afghanistan. Gang på gang har «humanitære» eller «fredsbevarende» operasjoner blitt inngangsporten til regimeskifte, ressurskamp og langvarig kaos. Når terskelen for handling senkes, og beslutningene flyttes fra åpne institusjoner til private maktfora, øker faren for hastige militære inngrep dramatisk.
FN fortjener kritikk. Men FN er i det minste forankret i et charter, i medlemskap og i et minimum av global legitimitet. Et privat «fredsforum» eid av én mann er forankret i ingenting annet enn rå makt.
Vi trenger reform. Mindre byråkrati. Raskere reaksjonsevne. Men vi trenger mer demokrati, ikke mindre. Mer folkerett, ikke personstyrte allianser. Verdensfreden kan ikke outsources til en gutteklubb med atommakter og sjekkhefter.
Dette er ikke veien å gå. Dette er snarveien til flere intervensjoner – og færre bremser.