Hun startet som rapper, jobbet ti år i helsevesenet, og studerer nå juss for å forstå makten fra innsiden. Gyda Oddekalv, leder for Generasjonspartiet, nekter å sitte stille når hun ser systemer som svikter.
– Målet mitt er et samfunn der mennesker ikke bare blir styrt, men faktisk er med og bestemmer over saker som påvirker deres liv. Der deltakelse er en naturlig del av hverdagen, ikke noe som skjer hvert fjerde år.
Gyda Oddekalv bærer på et brennende engasjement. For dem som har fulgt med, er hun kjent som lederen for utfordrerpartiet Generasjonspartiet, jusstudenten som vil endre systemet, og datteren til Norges kanskje mest kjente og kompromissløse miljøkriger, Kurt Oddekalv.
Men hennes egen politiske oppvåkning startet lenge før hun trådte inn i partipolitikken. Den startet med en mikrofon og et artistnavn.
– Musikken var på mange måter min første politiske uttrykksform, lenge før jeg selv tenkte på det som politikk, forteller hun.
Under artistnavnet «Lenole» brukte hun tekster til å sette ord på uro og urettferdighet som mange bærer på, men mangler språk for.
– Det som endret seg i meg, var egentlig ikke verdiene. Det var forståelsen av at det ikke er nok å beskrive samfunnet når man også ser hvor dypt systemene rundt mennesker former livene deres. Forskjellen er at politikken gir mulighet til å bygge strukturer, ikke bare uttrykke reaksjoner. Norge trenger flere politikere som klarer å forene kultur, erfaring, struktur, teknologi og menneskelig forståelse.
Det genetiske kompasset
Å vokse opp med Kurt Oddekalv som far, formet hennes forståelse av hva det vil si å ta samfunnsansvar. Det var ikke noe man bare holdt på med når det passet. Det var en livsstil.
– Han hadde en kompromissløshet som handlet om å stå opp for det som var sant og viktig, også når det kostet, spesielt da. Det gjorde inntrykk. Jeg tror også den rettferdighetssansen er et genetisk kompass. Å videreføre arven etter pappa handler om å respektere det kallet jeg bærer. Det var det han ville for meg – at jeg skulle gripe om det som betydde mest og gå for det med alt jeg hadde.
Dette kompasset styrer også hennes menneskesyn.
– For meg er ikke mennesker bare velgere eller saker i et system. De er medborgere med skaperkraft. Generasjonspartiet vil bygge et samfunn der mennesker ser seg selv som skapende medborgere. Når mennesker mister reell innflytelse over samfunnet sitt, mister de ikke bare makt. De mister også tilhørighet.
– Troen på menneskeverdet, motet til å utfordre makt når makten fjerner seg fra virkeligheten, og vissheten om at natur, samfunn og menneskelig verdighet henger sammen, er grunnleggende for meg. Vi er ett.
Vendepunktet i svingdørene
Dette menneskesynet fikk kjørt seg i møte med virkeligheten. I ti år jobbet Oddekalv i det norske helsevesenet. Det hun så der, ble det store vendepunktet i livet hennes. Hun opplevde å stå tett på sårbare mennesker som trengte tid og kontinuitet, i et system som stadig oftere målte minutter, budsjetter og avvik.
– Mange gode mennesker kan gjøre sitt beste i et system som likevel produserer uverdighet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Hvorfor blir mennesker kasteballer mellom tjenester? Hvorfor må sårbare mennesker så ofte bevise sin egen sårbarhet om og om igjen? Hvorfor beskytter systemet seg selv så godt, mens mennesket må kjempe for å bli sett?
Erfaringene gjorde at hun til slutt forlot helsevesenet. Hun forsto at omsorg også krever strukturell endring, og at hun ikke lenger bare ville være en del av et «diagnostiserings- og symptombehandlingsapparat».
– I dag produserer helsevesenet sykdom gjennom dårlige arbeidsvilkår. Fortsetter vi i dette tempoet så er vi alle både innlagt og ansatt på samme tid ved slutten av dette århundre. Vi må tenke annerledes.
Makten utøves gjennom terskler
For å skjønne hvordan samfunnet egentlig er skrudd sammen, valgte hun å begynne på jusstudiet. Oddekalv dro til Island for å prosedere for EFTA-domstolen som del av en prosedyrekonkurranse, der kom hun i snakk med EFTA-presidenten. Han pekte på at Norge har det største forvaltningsskjønnet av alle nordiske land.
– Det betyr at vi har stort innslag av at de selv kan vurdere hva som er for eksempel «særlige grunner», «rimelig», «forsvarlig», «nødvendig» og «vesentlig». Når man tenker over det så er jo ikke dette begreper som har et fast innhold. Det betyr at vi i stor grad blir utsatt for andres dømmekraft. Og dette gjør at hva som er «rimelig» gjerne varierer en god del, sier Oddekalv og utdyper:
– Forvaltningens skjønnsutøvelse er også hvem som skriver utredningene, hvilke fakta som løftes fram, hva som defineres som realistisk og i hvor krevende det kan være å bruke rettigheter som innsyn og klageadgang. Da ser man at makt ikke bare er noe som utøves fra talerstoler. Den utøves også gjennom språk, prosesser og terskler. Jeg tror folk kjenner dette gjennom hvordan de blir møtt når de må forholde seg til det offentlige, for eksempel når de ringer skatteetaten, Nav eller bymiljøetaten. Men folk skjønner gjerne ikke hvordan dette fungerer.
– Vi skal bevege oss fra et system der makt samles på toppen, til et samfunn der makten fordeles. Det er den overgangen jeg jobber for.
Den byråkratiske kompleksiteten bekymrer henne. Hun mener det gjør demokratiet utilgjengelig og i praksis favoriserer dem som allerede står makten nær. Derfor tar Oddekalv til orde for at rettslære bør bli obligatorisk i skolen, i tillegg til å la kunstig intelligens (AI) ta over enklere saksbehandling for å frigjøre menneskelige hender til ekte, relasjonelle oppgaver.
En tekanne i stormen
Å bygge opp et nytt parti, og samtidig utfordre de etablerte maktstrukturene, går sjelden stille for seg. I perioder har det stormet kraftig rundt henne og partiet, spesielt under fjorårets valgkamp. Men Oddekalv lar seg ikke vippe av pinnen.
– Akkurat som en tekanne som har nådd sitt kokepunkt, så slipper jeg ut damp. Jeg aksepterer at noen syns damp er plagsomt, og at noen syns damp er digg, sier hun om hvordan hun håndterer presset, og understreker alvoret i bunn:
– Det mest skremmende jeg vet om er apati. Apati er farlig. Det er jorden der overgrep kan vokse frem. Vi må aldri slutte å bry oss.
En app for neste generasjons demokrati
I kjernen av Generasjonspartiets politikk ligger nettopp ønsket om å bekjempe denne apatien ved å oppgradere styreformen vår. Oddekalv mener ikke at det representative demokratiet skal avskaffes, men at det i dagens raske og komplekse samfunn ikke lenger er tilstrekkelig alene.
– Et system som i stor grad ber folk være politiske på valgdagen, men passive mellom valgene, er for svakt for fremtiden, slår hun fast.
Løsningen hennes er mer direkte deltakelse, desentralisering av makt og utstrakt bruk av teknologi, blant annet gjennom Demokratiappen som hun selv har vært med på å utvikle. Målet er å senke terskelen for å delta, inspirert av land som Sveits som avholder hyppige folkeavstemninger og Estland, hvor over halve befolkningen stemte digitalt ved forrige valg.
"Like naturlig som å puste"
Til tross for at hun er en tydelig utfordrer som ofte møter motstand, ser hun ikke på sitt politiske prosjekt som en kamp mot det etablerte.
– Jeg opplever ikke at vi står i en kamp. Jeg opplever at jeg driver frem et alternativ som folk kan velge når de er klare, og jeg tror flertallet i Norge nå er overmodne for en forandring. Folk er lei av å bare være tilskuere og skattebetalere til en grådig, utro stat.
Når hun blir spurt om den dypeste, personlige drivkraften som får henne til å fortsette arbeidet, svarer hun at det egentlig ikke føles som et valg.
– Fordi jeg kan, fordi jeg vil, og fordi det er ytterst nødvendig. Se på samfunnet og hvordan det behandler de svakeste. Jeg er opplært til å ta radikalt ansvar og være endringen jeg vil se. For meg føles det like naturlig som å puste. Motbakke eller ei. Det kjennes rett og slett ut som om jeg ble skapt for å bidra. Jeg kan ikke sitte og se på når jeg vet hva slags kraft som bor i meg og i alle andre. Jeg føler på et ansvar for at folk skal ha det godt i Norge. Det er viktig for meg at vi finner løsninger på de store problemene vi har i samfunnet i dag.