Rikssynser’n: Det finnes gamle sannheter i arbeidslivet. En av dem er denne, spør du jurister om noe, får du svar. Spør du internasjonale domstoler om noe, får du ofte mer svar enn du ba om.
Fagforbundet Styrke ønsket avklaringer. De fikk det.
EFTA-domstolen har nå slått fast at norsk sokkel omfattes av EØS-avtalen. Ikke fordi den ligger geografisk i Europa. Men fordi Norge utøver jurisdiksjon der ute i havet. Dermed følger EØS-retten aktiviteten. En juridisk presisering, sier noen.
En politisk jordskjelvdom, sier Rikssynser’n.
For dette handler ikke om paragrafrytteri. Det handler om kontrollen over Norges viktigste næring.
Suverenitet på papiret, marked i praksis. Ja, Norge eier fortsatt ressursene. Havretten står fast. Oljen og gassen er vår.
Men rammevilkårene rundt hvordan de utvinnes, hvem som får delta og hvilke regler som gjelder, der flyttes makt etter denne Styrke-dommen. Ikke dramatisk over natten, men systematisk.
Når EØS gjelder fullt ut, betyr det at ESA og EFTA-domstolen kan overprøve norske beslutninger dersom de anses å stride mot prinsippene om fri konkurranse og likebehandling.
Det betyr i praksis at du kan eie huset, men naboen bestemmer hvordan du skal bygge garasjen.
Norge har historisk brukt sokkelen til å bygge industri. Statoil, dagens Equinor, ble ikke til av markedskreftene alene. Den ble til av politiske valg. Med EØS-retten tydeligere inn på sokkelen blir det vanskeligere.
Regjeringen kan ikke favorisere norske selskaper basert på nasjonalitet. Konsesjonsrunder må være åpne og objektive for alle EØS-aktører. Det høres pent ut i Brussel. Men spørsmålet Rikssynser’n stiller er enkelt:
Hvilket annet land i Europa ville frivillig gitt fra seg politisk styring over sine viktigste naturressurser dersom de satt på Europas største energireserver?
Den virkelige sprengkraften ligger likevel ikke i lisensene.
Den ligger i folkene.
Fri bevegelighet betyr at EØS-borgere har rett til arbeid på sokkelen. Norske tariffavtaler kan allmenngjøres, ja. Arbeidsmiljøloven gjelder fortsatt, men presset øker.
Mer konkurranse om oppdrag. Flere aktører. Flere juridiske tvister om hva som er lovlige særkrav. Norsk modell møter europeisk markedstenkning.
Det blir ikke færre advokater offshore framover.
Helikopterstriden viser hva som står på spill. Norge har i årevis kjempet for å beholde egne sikkerhetsregler for offshore helikoptertransport. Hvorfor?
Fordi erfaringen etter ulykker på sokkelen har lært oss at sikkerhet ikke er et EU-kompromiss. Så langt har Norge beholdt nasjonalt tilsyn. Men markedsadgangen åpnes. Alle kan konkurrere, så lenge de oppfyller kravene.
Og det er nettopp slik EØS fungerer. Ikke gjennom store revolusjoner. Men gjennom små åpninger.
Domstolen peker også fremover.
CO₂-lagring og havvind. Med EØS-avklaringen får europeiske selskaper større juridisk trygghet til å investere på norsk sokkel.
Det høres grønt og fremtidsrettet ut.
Men Rikssynser’n spør:
Er vi i ferd med å gjøre norsk sokkel til Europas energiverksted, uten fullt politisk handlingsrom til å bestemme tempoet selv?
Styrkes "Bjørnetjeneste"
Ingen tviler på at Styrke ønsket klarhet. Problemet er bare at klarhet noen ganger koster.
Historien er full av eksempler på at Norge har vunnet handlingsrom nettopp fordi ting var uklare.
Nå er det mindre uklart.
Og dermed også mindre rom.
Tusen hjertelig takk for den bjørnetjenesten Styrke.
For neste gang Norge ønsker særregler, nasjonale løsninger eller politisk styring av sokkelen, sitter det noen i Luxembourg og blar i denne dommen og sier:
Dere spurte selv.