Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens vurderinger.

Folkeretten omtales ofte som grunnmuren i den internasjonale orden. Et regelverk som skal gjelde likt for alle stater, uavhengig av makt og posisjon. I praksis fremstår dette stadig mer som et ideal snarere enn en konsekvent virkelighet.

Når USA gjennomfører militære operasjoner uten tydelig FN-mandat, møtes det ofte med dempet kritikk og diplomatiske formuleringer. Når Russland eller Kina gjør handlinger som bryter de samme grunnleggende prinsippene, utløses sterke og samstemte reaksjoner: fordømmelser, sanksjoner og moralske utfall. Forskjellen er påfallende.

Dette er ikke et argument for å bagatellisere Russlands eller Kinas handlinger. Brudd på folkeretten skal kritiseres – uavhengig av hvem som står bak. Nettopp derfor er ulikheten i reaksjoner et problem.

Stormakter og ulik målestokk

USA har gjennom flere tiår hatt en særstilling i verdenspolitikken. Som militær supermakt og sentral sikkerhetsgarantist for vestlige land har USA også fått et politisk handlingsrom andre stater ikke har.

Når USA handler militært, begrunnes det ofte med hensyn til nasjonal sikkerhet, forebygging eller humanitære formål. Juridiske innvendinger får mindre plass, og kritikken fra allierte er ofte forsiktig og kortvarig. Dette skyldes ikke nødvendigvis enighet, men sikkerhetspolitiske realiteter.

Det betyr ikke at USAs handlinger alltid er uberettigede. Men det betyr at de sjelden vurderes med samme rettslige konsekvens og tydelighet som tilsvarende handlinger fra rivaliserende stormakter.

Riktig kritikk – men selektiv konsekvens

Russlands invasjon av Ukraina og Kinas opptreden i Sør-Kinahavet utfordrer folkeretten på alvorlige måter. Reaksjonene fra det internasjonale samfunnet har i mange tilfeller vært nødvendige og prinsipielt riktige.

Problemet oppstår når de samme statene som med rette reagerer kraftig i disse sakene, samtidig viser betydelig større tilbakeholdenhet når lignende folkerettslige spørsmål reises om egne allierte – eller om dem selv.

Da svekkes ikke bare kritikken, men også tilliten til regelverket den bygger på.

Når rett blir maktpolitikk

Folkerettens legitimitet avhenger av konsekvent anvendelse. Når den oppfattes som universell, fungerer den normdannende. Når den fremstår selektiv, blir den et politisk virkemiddel.

For mindre stater og land i det globale sør er dette særlig tydelig. Signalet som sendes, er at reglene gjelder – men ikke likt for alle. Det gir autoritære regimer et effektivt svar på vestlig kritikk og bidrar til økt mistillit til den regelbaserte verdensordenen.

Resultatet er ikke økt stabilitet, men økt polarisering.

Et spørsmål om troverdighet

Verdenssamfunnet står overfor et grunnleggende valg. Enten er folkeretten bindende for alle stater, også de mektigste. Eller så er den politisk betinget og avhengig av maktforhold.

Begge deler kan ikke være sant samtidig.

Skal kritikken av Russland og Kina ha varig tyngde, må den samme målestokken også brukes når USA og andre vestlige makter utfordrer folkeretten. Ikke av hensyn til symmetri, men av hensyn til troverdighet.

Uten det risikerer folkeretten å bli oppfattet som regler for de svake – og handlingsrom for de sterke.