Det er noe med kongehus som gjør at vi glemmer at det først og fremst er familier. Ikke institusjoner. Ikke symboler. Ikke overskrifter. Familier. Av kjøtt og blod, med barn, foreldre, feiltrinn, bekymringer og håp – akkurat som oss andre. Forskjellen er bare at deres familieliv utspiller seg under et forstørrelsesglass ingen av oss andre ville orket å leve under i mer enn en uke.
Samtidig som vi lar oss sjokkere over at familien på Skaugum har i seg mye av det samme som vi vanlige opplever i våre familier, bør vi sjokkeres over hva enkelte får seg til å skrive om mennesker, de kongelige menneskene, i diverse kommentarfelt på sosiale medier.
Skaugum har de siste årene vært gjenstand for en intens offentlig gransking. Hver e-post, hver bekjent, hvert rykte og hvert ungdommelig feilskjær blir til nasjonale samtaler. Det er legitimt å diskutere monarki som styreform. Det er legitimt å stille spørsmål ved rolle, ansvar og symbolverdi. Men det er noe annet å glemme menneskene oppi det hele.
Kronprins Håkon har flere ganger snakket om viktigheten av å ta vare på familien. Det kan høres selvsagt ut, nesten banalt. Men i hans posisjon er det kanskje det mest radikale han kan si. For i et system der plikt, representasjon og symbolikk alltid kommer først, er det lett at det private blir en restpost. Et kongehus er bygget på kontinuitet – men kontinuitet skapes av mennesker, ikke av titler alene.
Vi har et kongepar store deler av landet oppriktig er glad i. Kong Harald og dronning Sonja har vært samlende figurer i tiår. Men vi glemmer ofte hvor smalt nåløyet var for Sonja i sin tid. Hun ble vurdert, veid og diskutert i årevis før hun ble akseptert. Den samme vekten – kanskje enda tyngre – har hvilt på Mette-Marit. Hennes fortid ble brettet ut, analysert og dømt i offentligheten på en måte få andre mennesker i Norge noen gang har opplevd. Likevel har hun stått i rollen, år etter år, ofte med verdighet og varme.
Og så er det barna. Ingrid Alexandra vokser opp i en tid der rykter sprer seg raskere enn fakta. Et bilde av noe enkelte tenker er en joint, en påstand, et ord kan bli en nasjonal sannhet på minutter. Hvor mye skal egentlig et ungt menneske tåle? Hvilken annen tenåring i Norge får sitt rykte diskutert av voksne mennesker på beste sendetid?
Marius har i årevis blitt omtalt som sønnen til mora, “stesønnen”, det sorte fåret, han som ikke helt passer inn i fortellingen i eventyret om de kongelige. Kanskje er det lett å glemme at også han har vokst opp i et krysspress mellom offentlig forventning og privat identitet. Når voksne mennesker snakker om ham som et problem, er det verdt å spørre: hvem tok egentlig ansvar for barnet bak overskriftene?
Et pliktoppfyllende kronprinspar kan samtidig være foreldre som strever med tidsklemma og å gi nok tid. Det er ikke nødvendigvis ond vilje – ofte bare menneskelig begrensning.
Samtidig ser vi ut i Europa og finner kongehus etter kongehus preget av langt større skandaler, langt mer alvorlige forhold, langt dypere tillitsbrudd. Det britiske kongehuset har i årevis vært gjenstand for konflikter, brudd og saker som langt overskrider det norske ordskiftet. Likevel består institusjonene. Ikke fordi de er feilfrie, men fordi folk skiller mellom systemkritikk og menneskelig nåde.
Mette-Marits e-poster i Epstein-sammenheng ble omtalt som en fadese – og ja, det var uheldig. Men de færreste mener vel at hun har gjort noe som ligner de forbrytelsene Epstein ble dømt for, anerkjente eller tatt del. Likevel ble hennes navn dratt inn i et mørkt narrativ som om skyld smitter gjennom kontakt alene. I en digital tidsalder er det blitt farlig lett å bli dømt for hvem man har svart, ikke hva man har gjort.
Debatten om å avvikle monarkiet vil komme igjen og igjen. Det er sunt. Men midt i systemdiskusjonen må vi ikke miste evnen til å se familien. For hvis vi krever at kongefamilien skal være både feilfri, alltid til stede, alltid riktig, alltid moralsk uangripelig og samtidig varme og menneskelige – da krever vi noe ingen familie i verden kan levere.
Kanskje er den mest modne holdningen å holde to tanker i hodet samtidig: Man kan diskutere monarkiets fremtid og samtidig anerkjenne at menneskene på Skaugum har gjort så godt de har kunnet i en rolle ingen av oss fullt ut forstår belastningen av.
Det er lett å dømme på avstand. Det er langt vanskeligere å leve livet som vurderes.
Samtidig må det sies tydelig; Ingenting av dette forsvarer eller bagatelliserer de alvorlige sakene Marius er tiltalt for. Ingen er tjent med å viske ut personlig ansvar, og ingen seriøse stemmer hevder at han ikke har et selvstendig ansvar for egne handlinger. Det er fullt mulig å holde fast ved rettsstatens prinsipper – at handlinger får konsekvenser – og samtidig erkjenne at mennesker formes av omstendigheter, oppvekst og press. Å vise forståelse for et menneskes bakgrunn er ikke det samme som å frikjenne det for dets valg.