Norsk jernbane er i bedring. Det er riktig. I 2025 var 87,6 prosent av persontogene i rute – det beste resultatet på mange år. Bane NOR kan vise til økt vedlikehold, klimatiltak og bedre planlegging. Det fortjener anerkjennelse.

Men la oss ikke la de gode nyhetene skygge for det ubehagelige bildet som avtegner seg i bakgrunnen.

Jernbanens vedlikeholdsetterslep er anslått til 32 milliarder kroner. Ni av ti kilometer jernbane i Norge er fortsatt enkeltspor. Og midt i en periode der behovene er størst – der klimaet setter infrastrukturen på stadig hardere prøver, der togtrafikken øker og der beredskapen krever et robust transportnett – velger regjeringen å kutte investeringsrammene til Bane NOR med tre milliarder kroner fra 2025 til 2026.

Det er vanskelig å forstå logikken.

Bane NOR settes i den paradoksale situasjonen at de skal levere mer, med mindre. Prosjekter settes på pause. Utbygginger utsettes. Det dreier seg ikke om dårlig planlegging fra Bane NORs side – det dreier seg om politiske prioriteringer som ikke henger sammen med de ambisjonene myndighetene selv har satt for norsk jernbane.

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård er utålmodig, sier han. Det er bra. Men utålmodighet uten bevilgninger er ingenting annet enn ord.

Det er en tankevekker at Bane NOR, Statens vegvesen, Avinor og Kystverket nylig gikk ut med felles budskap om at transportsystemet er en del av totalforsvaret. I en tid der Russland kartlegger vår undersjøiske infrastruktur, og der NATO-øvelser setter transportnettet på prøve, er jernbanen ikke bare et kollektivtilbud – den er en sikkerhetsressurs. Å kutte investeringene i et slikt klima er korttenkt.

Norge er et langt og smalt land. Togene binder det sammen. Pendleren i Hamar, fiskeren i Bodø og studenten i Stavanger er alle avhengige av at jernbanen fungerer. De betaler sine skatter og forventer et transportsystem som er verdt pengene.

Det er grenser for hvor lenge man kan lappe på gammel infrastruktur og kalle det ansvarlig politikk. Norsk jernbane trenger ikke bare bedre vedlikehold – den trenger langsiktig, forutsigbar finansiering og politisk vilje til å faktisk fullføre det som er påbegynt.

Toget er på rett spor. Men noen må bestemme seg for om det faktisk skal komme frem.