Det har nærmest blitt politisk korrekt å kritisere det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Men kravet om at de to skal «skille lag» vitner om en påfallende mangel på historisk forståelse – og en undervurdering av hva som faktisk har gjort Norge til et av verdens mest stabile og velstående samfunn.


Det synes i dag nærmest politisk korrekt å æreskjelle det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Samarbeidet omtales som gammeldags, udemokratisk eller korporativt. Men er ikke denne kritikken i realiteten historieløs?

Fakta er at Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, da representanter fra fagforeninger og arbeiderforeninger møttes for å sikre politisk innflytelse for arbeidernes interesser. Partiet var aldri ment å være et nøytralt idéprosjekt – det var et interessepolitisk redskap.
Rundt ti år senere hadde Arbeiderpartiet allerede truffet en nerve i arbeiderklassen og etablert seg som en reell politisk kraft. I 1899 tok arbeiderpartiet initiativ til å samle fagbevegelsen og neste logiske steg, da fagforeninger fra hele landet gikk sammen og dannet det som senere ble Landsorganisasjonen i Norge (LO). Det vil i realiteten si at LO og AP er hverandres fødselshjelpere, et tettere naturlig bånd er vanskelig å finne eksempler på. 

Dette var ikke tilfeldigheter, men bevisste strategiske valg. Fagbevegelsen ønsket å presse arbeidsgivere innenfra arbeidslivet, samtidig som man oppnådde politisk gjennomslag gjennom Arbeiderpartiet. For Ap betydde dette både legitimitet, organisering og en stabil velgerbase.

En ubestridt suksess

Det er vanskelig å bestride at dette samarbeidet har vært en suksess gjennom store deler av 1900-tallet. Norge har hatt færre og kortere arbeidskonflikter enn de fleste europeiske land. Den såkalte norske modellen – trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og myndigheter – har vært en bærebjelke i denne utviklingen.
Dette skjedde lenge før oljen. Norge var et relativt rikt land i europeisk sammenheng allerede før Nordsjøen ble en inntektskilde. Forklaringen ligger i et velfungerende trepartssamarbeid, der partene har vært enige om moderasjon, forutsigbarhet og et felles mål: velstandsutvikling for hele samfunnet, ikke bare for de rikeste.

Å forlange at LO og Arbeiderpartiet – som i praksis er hverandres fødselshjelpere – skal skille lag fordi samarbeidet har fungert, fremstår derfor mer som ideologisk markering enn som ansvarlig samfunnsanalyse.

Et selektivt krav

Alle hovedorganisasjoner søker politisk innflytelse. YS har hatt faste frokostmøter med Høyre. NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner påvirker kontinuerlig politiske prosesser. Likevel er det LO og Ap som pekes ut som et problem.
Er de som krever et brudd egentlig klar over hva de ber om? Et reelt oppgjør med faglig-politisk samarbeid vil ikke bare ramme LO, men også forutsette at arbeidsgiverorganisasjoner og andre arbeidstakerorganisasjoner trekker seg helt ut av politisk påvirkning. Det er vanskelig å se for seg at dette er et reelt ønske – bortsett fra hos dem som alltid har mislikt fagbevegelsens styrke.

Arbeidsgiverorganisasjonene og høyresiden har historisk irritert seg over suksessen LO og Ap har hatt gjennom sitt ansvarlige samarbeid. Ved å sitte i hverandres styrer og representantskap har man bygget forståelse for nødvendigheten av kompromisser. Ironisk nok er det arbeidsgiversiden som bør prise seg lykkelige over moderasjonslinjen som gjennom historien er ført. Det er lite som tyder på at Høyresiden ville vært like suksessfulle med å føre en moderasjonslinje. Særlig når vi tenker på hvilken styrke AKp-ml hadde i en periode på 70 tallet. 

Hvem tjener på et brudd?

LO-ledelsen har gang på gang har tatt upopulære avgjørelser. Når grasrota har ropt etter kraftige lønnshopp, har LO likevel inngått moderate oppgjør – av hensyn til helheten. Denne ansvarligheten har bidratt til stabilitet, lav konflikt og forutsigbarhet.
Ironisk nok er det arbeidsgiversiden som har mest å tape på at dette samarbeidet svekkes. Et LO som ikke er forpliktet til helhet og moderasjon, vil bety flere konflikter, hardere fronter og mindre stabilitet i norsk arbeidsliv.

Kritikk – men ikke uten nyanser

Kritikken mot samarbeidet er ikke uten poenger. Det hevdes at forholdet er korporativt, at LO kan få for stor innflytelse på statlige beslutninger, og at LO-ledelsen tidvis virker mer opptatt av å forsvare Arbeiderpartiet enn å representere medlemmenes sammensatte interesser. Det pekes også på at båndene er mindre formelle i andre nordiske land.
Likevel står det faglig-politiske samarbeidet sterkt. Jens Stoltenberg har tidligere avvist at dette kan sammenlignes med korrupsjon, og har understreket at samarbeidet er en integrert del av den norske modellen.
Spørsmålet er derfor ikke om samarbeidet er feilfritt.
Spørsmålet er om kritikerne faktisk forstår hva de risikerer å rive ned – og hvem som i realiteten vil tjene på det.

Hilsen Rikssynser’n