Elbilfordelene har gått fra å være klimatiltak til å bli klassesymbol. Mens politikere snakker om rettferdig grønn omstilling, viser tallene at det i hovedsak er de med høyest inntekt som har kunnet «shoppe» seg inn i elbilstatistikken, finansiert av fellesskapet. Den norske elbilsuksessen er blitt en sosial markør: Du ser forskjellene i inntektsstatistikken – og du ser dem enda tydeligere på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret.
De rikeste har elbil
Statistisk sentralbyrå har allerede skrevet fasiten: Husholdningene med høyest inntekt står for en uforholdsmessig stor del av elbilkjøpene, og den rikeste tidelen kjøpte rundt en femtedel av alle nye elbiler i 2020. Elbilandelen er klart høyest blant dem som allerede kjøper flest nye biler, altså de som uansett hadde råd til å oppgradere, mens familier med stram økonomi holder liv i gamle fossilbiler og samtidig betaler sin del av regningen gjennom avgifter. Slik har elbilpolitikken, som på papiret skulle være sosialt nøytral, i praksis blitt en statlig delfinansiering av middel- og overklassens teknologiske livsstilsprosjekt.
Denne skjevheten forsterkes av den politiske stilen: «tutti-frutti»-budsjetter, der bilavgifter og elbilfordeler klistres sammen i siste liten, skaper et lappverk av ordninger som få forstår, men som mange kjenner urettferdigheten av på kroppen.
Rammer hardt
Bensin- og dieselavgiftene rammer hardest de som ikke har noe reelt alternativ – de som bor i distrikter uten fungerende kollektivtilbud, og som må få ungene til barnehage og seg selv på jobb i en bil som for lengst er gått ut av reklamekatalogene. Når politikerne samtidig markedsfører dette som «rettferdig grønn politikk», blir misforholdet mellom retorikk og virkelighet nesten provoserende tydelig.
Samtidig skjer det noe interessant utenfor Stortingets kontroll: De store europeiske bilprodusentene er i ferd med å snu. Etter år med elbileufori og urealistiske mål står industrien nå støtt i en brutal virkelighet med høye kostnader, pressede marginer og mer lunken etterspørsel enn PowerPoint-presentasjonene lovet. Stellantis har allerede gått bort fra ambisjonen om bare elbiler i Europa innen 2030, og flere signaliserer at en énøyd elbilstrategi ikke lenger henger sammen verken industrielt eller politisk. Det er et bemerkelsesverdig paradoks at norske politikere klamrer seg til gamle mål, mens bilprodusentene – som tross alt risikerer egne penger – er de første til å korrigere kurs.
Politisk termometer
Midt i dette rykker kinesiske merker og Tesla inn som nye maktfaktorer. Kinesiske bilprodusenter har allerede et betydelig fotfeste i Norge, med over 100 000 elbiler på veiene, og analyser peker mot at kinesiske merker kan utgjøre rundt en tredjedel av verdensmarkedet innen 2030. BYD har passert Tesla som verdens største elbilprodusent, mens europeiske merker skvises mellom kostnadspress, reguleringer og kinesisk prisoffensiv. Resultatet her i Norge er at garasjen stadig tydeligere blir et klassepolitisk termometer: De med kapital kan velge og vrake i tilskuddsfordelte premium- og teknologiopplevelser, mens de uten kapital betaler avgiftene – og ser elbilene suse forbi i kollektivfeltet.
Ironien er at det kanskje ikke blir norske politikere som reduserer forskjellene, men nettopp bilprodusentene. Når europeiske giganter tvinges til å tilby et bredere spekter av biler, med ulike drivlinjer og lavere kostnader, kan det faktisk bidra mer til sosial utjevning enn nok et norsk nattlig budsjettforlik med justerte elbilsatser. Hvis kombinasjonen av industrieffekt, konkurranse fra Kina og et mer nøkternt syn på elbilens rolle presser prisene ned og bredden opp, vil flere kunne eie bil uten å være avhengig av stadig mer kompliserte norske særordninger.
Tillitsproblemet
Det mest alvorlige med dagens situasjon er likevel ikke teknologien, men kommunikasjonen. Norge har ikke først og fremst et elbilproblem, men et samferdsels- og tillitsproblem. Når folk opplever at systemet er rigget for dem som bor sentralt, tjener godt og kan bytte bil ofte, undergraves legitimiteten til både klima- og fordelingspolitikken. Politikken trenger færre symboltunge rariteter og flere forståelige prioriteringer: Et avgiftssystem som folk kan forklare til naboen uten å ha mastergrad, et kollektivtilbud som faktisk fungerer, og en erkjennelse av at bilen for mange ikke er et klimaproblem – men et nødvendig verktøy for å få hverdagen til å gå rundt.
Det er på høy tid å avpolitisere elbilen som moralsk overklasseprosjekt og heller innrømme det åpenbare: Slik elbilfordelene er skrudd sammen i dag, bidrar de til å sementere forskjellene mellom folk. Når industriens realiteter nå dundrer inn i den politiske idyllen, er spørsmålet om Stortinget henger med – eller om det til slutt blir bilprodusentene som må rydde opp i konsekvensene av vår egen symbolpolitikk.