Det var ment som et klimavalg, men endte som et politisk alibi.
Biogassanlegget i Rådalen, omtalt i Bergensavisen, skulle gjøre bussene i Bergensområdet grønne. I stedet ble det et dyrt kompromiss mellom ønsketenkning og virkelighet med en prislapp på rundt 370 millioner kroner.


Anlegget ble bygget for å forsyne bussene med biogass. Det klarte å produsere kun én fjerdedel av behovet, resten må kjøres inn med lastebil fra Østlandet og Sverige flere ganger i uken. Når det ikke holdt, gikk bussene på naturgass. Klimapolitikk på hjul, bokstavelig talt


Dette er ikke en historie om onde intensjoner. Det er verre enn som så. Det er en historie om politisk symbolpolitikk forkledd som systemløsning.


Da prosjektet ble vedtatt, var biogass en «fremtidsløsning». I dag varsler bussprodusentene utfasing av gassbusser. Administrasjonen konkluderer med at biogass er dyrt, sårbart og gir dårligere klimaeffekt enn antatt.

Fylkesdirektør Robert Rastad anbefaler elektriske busser i nye kontrakter.
Med andre ord, løsningen var utdatert før regningen var betalt.


Ingen ansvarlige
Bergen Vann er åpne på at anlegget ikke ble bygget for å tjene penger. Avdelingsleder Kristine Akervold peker på at hovedformålet var håndtering av kloakkslam, og at inntektene bidrar til lavere avløpsgebyr.
Det er greit. Men det endrer ikke hovedpoenget: Prosjektet ble politisk solgt som en grønn kollektivløsning. Det ble det aldri.
Når slike prosjekter feiler, skjer det samme hver gang, ingen tok feil, verden endret seg, og ingen står igjen med ansvaret. Bare regningen.


Rådalen er ikke et enkelttilfelle. Det er et symptom. Norge har fått en grønn omstilling som mangler bremser. Tempo og prestisje slår nøkternhet. Kostnadsanslag glipper. Risiko undervurderes. Og når virkeligheten banker på, er det allerede for sent å snu.
Det er ikke klimakritikk å stille spørsmål ved dette. Det er tvert imot en forutsetning for at omstillingen skal lykkes.


370 millioner kroner er mye penger. Men den største kostnaden er ikke økonomisk. Den er politisk.
For hver gang et grønt prosjekt viser seg å være halvferdig, overpriset eller feiltenkt, svekkes tilliten. Ikke bare til prosjektet, men til hele klimafortellingen.
Og uten tillit, finnes det ingen omstilling. Bare nye alibier.
Hilsen Rikssynser’n